søndag, oktober 16, 2011

Bokomtale: Nattog til Lisboa av Pascal Mercier

Jeg tror jeg liker å lese, så derfor tenkte jeg at jeg kunne blogge om bøker! Jeg kan jo mene og synse litt! Siden jeg har tjue studiepoeng i litteratur, så kan vi kalle det kvalifisert mening og synsing. Sist jeg forsøkte å mene og synse om bøker, var vel på eksamen, og det var ikke særskilt vellykka. Ikke særskilt mislykka heller. Og forresten verken mente eller syntes jeg stort om det jeg lot som om jeg hadde tatt stilling til, heller. Men jeg hadde lest romanen som var tema. Nå tenkte jeg at jeg kunne mene og synse litt om Nattog til Lisboa av Pascal Mercier.

Den har jeg ikke lest.

Jeg tenkte at om jeg skal forsøke meg på bokomtale på bloggen, kunne det være greit å starte litt enkelt, og det er veldig mye enklere å ta stilling til bøker man ikke har lest. Det blir rett og slett mindre å ta stilling til.

Dette er altså, som det står på omslaget:

DEN EUROPEISKE BESTSELGEREN

2 MILL. SOLGTE! Faktisk, som det også står på omslaget. Det står også at bladet Image har skrevet at om du likte Vindens skygge, vil du elske Nattog til Lisboa.

Nei, jeg likte ikke den. Tror jeg. Jeg tror det er en av de der bøkene som jeg så omslaget på, bestemte meg for at jeg ikke likte, leste første side av og konstaterte at bestemmelsen var velbegrunnet, for så å legge fra meg.

Omslagsillustrasjonen på denne romanen er et gråblått bymiljø hvor en kvinne i rød frakk skiller seg ut.

Man får liksom en følelse av at boka er sett og lest en gang tidligere.

Minst.



Vel, la oss åpne boka! På side én står det mer om hvor mange som har brukt penger på boka i diverse land og hvilke bøker diverse mennesker har sammenlignet den med. Det står også om hvor fantastisk og velstudert forfatteren er. Dessuten avslører de at han ikke egentlig heter Pascal, som det stod utenpå, men Peter. Jeg føler meg lurt, bedratt. Peter ville ikke ha navnet sitt utenpå boka.

Jeg blar. Nå kommer jeg til den siden hvor tittelen og navnet, som ikke er forfatterens, står gjentatt. Det står også hvem som har oversatt boka fra tysk. Han som ikke heter Pascal, skrev altså tysk.

Hmm…. Blar jeg enda en gang, får jeg på venstre side all den kjedelige informasjonen om opplag, originaltittel, ISBN-nummer osv. På høyre begynner det å bli interessant. For der begynner selve romanen.

Det står et sitat der. Det står på et språk jeg ikke skjønner.

Peter kan flere språk enn tysk. Kult.

Men når jeg sitter med en norsk oversettelse av Peters bok, så er det fordi jeg kan norsk, og vil lese norsk, og fordi jeg er så imbesil at jeg ikke engang kan tysk. Og langt mindre dette romanske språket som innleder romanen.

Og jeg er for tiden skit lei av å ikke skjønne. Nå er det fredagskveld, etter en uke hvor jeg har brukt godt over tolv timer hver dag på å forsøke å skjønne kinesisk, og nå, nå er jeg endelig ferdig med alle prøvene, som jeg heller ikke skjønte så aldeles for mye av, og ja vel… Ja, kanskje de er den egentlige årsaken til at jeg er negativt innstilt til alt, alle og også denne stakkars boka som er solgt i 2 MILL.

De ordene jeg skjønner i sitatet, er: Nuestras, vidas, ríos, mar og morir.

Absolutt lovende…

Så jeg blar. Ahhh! Flere sitater. På et annet romansk språk. Denne gangen med en oversettelse bak, praktisk. Det er fra Montaignes essayer. Kult. Han har jeg hørt om. Han har jeg hatt lyst til å lese. Sånn i motsetning til…

Jaja, først på neste side kommer innholdsfortegnelsen. Oi, det er noe originalt ved boka! Det er sjelden det står så mange ord før innholdsfortegnelsen!

Innholdsfortegnelsen selv derimot, ja, døm selv:

FØRSTE DEL
Oppbruddet 11

ANDRE DEL
Møtet 105

TREDJE DEL
Forsøket 225

FJERDE DEL
Gjenkomsten 391

Enda en side. Der står det FØRSTE DEL Oppbruddet.

Herregud, så lang tid det tar før jeg får lest en side faktisk skrevet av forfatteren og kan innlemme boka i den ovenfornevnte klubben av bøker jeg har dømt etter omslaget, lest første side av, bare sånn for å kunne si at jeg prøvde, før jeg la den bort.

Så, side 13, nå dør jeg av spenning. Det er så spennende med den første setningen. Den er veldig viktig for folk som dømmer bøker etter første side (og/eller coveret da). Også synes jeg setningen bør avsløre essensen av resten av boka, og helst gi en pekepinn om stilen og språket til forfatteren. Altså til Peter, eller Pascal var det han ville kalles. Eventuelt til oversetteren…

Her kommer den avgjørende setningen (fanfare):

Dagen som gjorde at ingenting lenger skulle bli det samme som før i Raimund Gregorius´ liv, begynte som utallige andre dager.

Men i helvete da! Er det sånn at norske oversettere har en liste med bare ti setninger de får lov til å åpne utenlandske bøker, med?

Nå skal jeg skumme første side, eller den trettende da (kanskje litt uheldig side å starte på også?), og gi dere den endelige dommen.

….


På den første halve siden har vi fått etablert et bilde av det miljøet hovedpersonen Raimund Gregorius har vokst opp i, og hvem han er. Klengenavnet hans er Mundus. Han er en stereotypi av(/på?) en vanestyrt nerd. Hver dag kvart på åtte gikk han ut på denne broen. Den ene gangen broen var stengt, hadde han gjort en feil i greskundervisningen. Det hadde aldri skjedd tidligere, og det skjedde heller aldri mer igjen.

FAEN, jeg hater Gregorius! Jeg er møkk lei av alle disse menneskene som utrolig nok aldri gjør feil, og spesielt når de bruker sine overlegne evner på å lære språk. Språkgenier har jeg nok av i kinesisktimene mine!

Vel, ja, jo, på den andre halvdelen av første side settes vi inn i situasjonen ”kvinne (sannsynligvis i rød kåpe) på bro med raseri i det bleke, regnvåte ansiktet.” Raseriet det er snakk om er et sammenbitt, innadvendt ett, og det må ha glødet i henne lenge. Det er faktisk først i andre linje på den neste siden det står med kursiv: Hun hopper straks.

Sånn. Da var det sagt. Nå slipper dere å lese første side av denne boka. Altså om man først hadde lest hva Jostein Gaarder skriver om boka på baksida , ville man skjønt hva slags bok det er snakk om, og ikke trengt dette her i det hele tatt:

Besettende lesning, spennende som en kriminalroman, og med eksistensielle spørsmål som holder på leseren, også lenge etter at boka er slått igjen.
(Her er uthevningen min egen.)

PS. Jeg har faktisk lest til side 60… Og om man er litteraturinteressert, så har Renate en litteraturblogg, hun har mange flere studiepoeng i litteratur enn meg, og driver med skikkelig kvalifisert synsing! Den har adressen www.leselyst.com. Hvordan i granskauen fikk du det domenenavnet, Renate?

Tina har også plutselig lagt ut en bokomtale på bloggen sin.

Hun er skikkelig ukvalifisert! Jeg tar meg retten til å sitere hele innlegget:

Drømmehjerte:
Uah. Hvorfor liker jeg sånne bøker! Skulle ønske jeg bare likte... hva skal jeg kalle det? Intelligent litteratur? Og ikke slikt romantisk tull uten mål og mening. Jeg føler meg platt og overfladisk. Også har håret mitt blitt så livløst i det siste.


2 kommentarer:

Tins, 21 år sa...

Skal jeg le eller gråte? Jeg tror kanskje jeg ikke gjør noen av delene, og nøyer meg med å være fornøyd med at jeg ikke fikk lyst til å lese boka di. Også vil jeg nevne at jeg stadig leser hundefaglitteratur.

Renate sa...

Synes flere burde dømme boken på omslaget, Oda - det blir god underholdning av sånt! :-D
Kanskje jeg skal gjøre noe lignende i masteroppgaven min?

Domenet fikk jeg forøvrig gjennom å starte ny blogg i blogger og kjøpe domene gjennom dem, slik at det erstattet blogger-subdomenet :-)