lørdag, desember 25, 2010

Panda+julekjole=blogginnlegg

Julekomaen inntraff som forventet, men det er ikke det som er hovedårsaken til at jeg ikke gikk bananas med hyppige blogg-oppdateringer etter at jeg åpnet luke 14. Nei, problemet lå ikke der. Problemet oppstod da mamma og pappa begynte å mase om at de var lei av at jeg alltid satt med dataen min på kjøkkenbordet. De hadde plutselig fått for seg at vi skulle bruke det bordet til andre ting, som for eksempel spising og matlaging. Gud så rare de er. Så jeg tok mot til meg, gikk opp på rommet mitt, skjøv til side og reorganiserte rotet på skrivepulten min. Det gikk enklere enn forventet. Det som virkelig stakk kjepper i hjulene var at det allerede var noen som hadde tatt plassen ved skrivepulten min:



Han der har fulgt etter meg fra Kina. Jeg var faktisk ikke særlig interessert i å la han oppta halve kofferten min, men så var det bare det at han var så billig, og at han er det eneste jeg har klart å prute ned til en akseptabel sum. Sannsynligvis fordi det lyste av øynene mine at jeg ikke var interessert i å kjøpe en megabamse for å dra den med meg rundt halve jorda, så dama skjønte at den eneste måten hun kunne få noe ut av meg, var hvis profitten hennes ble ufattelig liten. Så da hun spurte hva jeg var villig til å betale, sa jeg ”30”, og plutselig var han min.

Og der sitter han…


What to do? What to do?

Det var vel bare å begynne godsnakkinga det. Jeg har faktisk smiska og forsøkt å bli hans fortrolige i over én uke nå. Det har lyktes til slutt.

Vi har faktisk blitt hjertevenner:


Så nå sitter vi her sammen for å blogge litt. Jeg tenkte jeg skulle påpeke hvor heldig jeg er som har så liten slekt.



Og det gjorde jeg med et par digresjoner som til sammen fylte én side i Word. Så fikk jeg den gode ideen å lese det jeg hadde skrevet, og da skjønte jeg at om jeg la ut det jeg hadde skrevet, ville dette bli det teiteste og kjedeligste blogginnlegget i manns minne. Derfor trykket jeg Back Space. Og bestemte meg for å legge ut noe enda teitere.

Nemlig et bilde av meg som har stasa meg opp for det lille jeg har av slekt, på julaften. Jeg har nemlig en nydelig kjole, som jeg har anledning til å bruke kun én gang i året.



Og jeg som har gått rundt hele livet og trodd jeg var stygg lissom! Og når jeg endelig finner ut at jeg ikke er så ille, så er det bare broren, mamman, pappan, bestemoren og bestefaren som får muligheten til å innse det samme. Etter å ha sminka meg, rakna to strømpebukser mens jeg forsøkte å ta dem på og iført meg høye hæler som gjør at jeg ikke lenger er overlegen bestemors bevegelsestempo, slår det meg hvert år hvor unødvendig hele pynteritualet er siden menneskene jeg er sammen med på julaften, er de eneste jeg er sikker på er akkurat like glad i meg samme hvordan jeg ser ut.

What a waste of beauty!

Så da er det bare å håpe at flest mulig mennesker roter seg inn på bloggen min og i likhet med meg og besteforeldrene mine konstaterer at jeg er vakker!

Neida, jeg har ikke begynt å tro at jeg er noe, i alle fall ikke pen. Jeg vet at jeg egentlig er Blinderns, kanskje til og med verdens, gråeste, sånn skikkelig kommunegråe, mus, og det sier IKKE lite. Men når jeg har på meg den magiske kjolen, kan jeg også være fin :) Forresten er det ingen grunn til å uroe seg, jeg holder meg til å bruke den denne ene gangen i året så alle andre slipper å være redd for å være Blinderns gråeste mus ;)

Men da gjenstår det bare for den pene damen på bildet å ønske alle en riktig god jul!

2 kommentarer:

Ida sa...

Så utrolig fin kjole du har da! Du så riktig så grasiøs ut i den :) At du fikk pandaen inn i kofferten er jo nesten et mysterium. :P GOD JUL!

Renate sa...

Å, den pandaen minnet meg om denne: http://www.youtube.com/watch?v=X21mJh6j9i4
:-D
Man kan aldri si nei til en panda!