lørdag, november 20, 2010

Så sånn er det, ja... Hmm.. og ha...

Nå kan jeg selvfølgelig la dere tro at grunnen til manglende bloggoppdateringer i høst er at jeg har brukt all min tid og alle mine krefter på å jobbe hardt og strukturert med denna studeringa, men noe sier meg at jeg ikke vil klare å føre dere bak lyset ved å la det temaet ligge ukommentert. Alle som kjenner meg, vet at det er nesten er umulig for meg å ta et usant ord i min munn. Enda verre er det at jeg lider av denne trangen til å opplyse alle om alt jeg ikke ønsker at andre skal vite, spesielt når det ikke interesserer dem. Som i åttende da jeg etter å ha levert KRL-prøva gikk skyldbetynget tilbake til læreren og tilstod å ha jukset. Jeg hadde skrevet et årstall på hånda. Som om hun interesserte seg. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde fått bruk for årstallet engang. Hun klarte ikke å bli sint på meg. Eller da jeg på omtrent i samme alder kom hjem fra bygdefest i Ådalen klinkende edru og uoppfordret uttalte: "Jeg har drukket alkohol." Jeg fikk ikke helt den store reaksjonen og la til: "Bare en slurk av noe jeg ikke vet hva er, blanda med pepsi." De oppfordret meg selvsagt til å i det minste vite hva det var jeg drakk, men ellers var det nok ikke i noens interesse at jeg kom med den tilståelsen.

Jeg har blitt bedre med åra. For eksempel da jeg egentlig var ett år for gammel til å kjøpe barnebillett på toget, og skulle kjøpe billetter sammen med et barn som var ganske så mye større enn meg og hadde bevis på at hun var tre år yngre enn meg, og billettselgeren etter å ha sett hennes bevis bare antok at jeg måtte være barn når hun var det, og spurte om jeg også skulle ha barnebillett. Siden jeg heller ikke hadde studiebevis, snakker vi altså om å slippe å hive et tresifra beløp ut togvinduet. Så den gang klarte jeg faktisk, selv om det gjorde skrekkelig vondt, å nikke vettaksremt, også pekte jeg på en bolle og sa at jeg skulle ha den, bare for å liksom ikke ha lagt for mye i nikkinga mi. Jeg forsøkte å innbille meg selv at jeg ikke hadde hørt spørsmålet og at nikkinga bare var en tilfeldig del av kroppsspråket mitt, bare noe sånn som jeg gjorde fordi jeg ivret sånn etter den bolla.

Men egentlig hadde jeg ikke lyst på bolle engang…

Så det er ikke lett å være meg og holde kjeft. Og nå gidder jeg ikke gå så hardt inn for å skjule at jeg ikke har brukt hvert bidige sekund siden sist jeg blogget på strukturert jobbing.

Vel, jeg gikk på Akademika for å kjøpe permer til hvert av fagene(emnene) dagen etter, slik jeg skrev jeg skulle i forrige innlegg for dager og måneder siden. Men da jeg kom dit, og etter å ha vinglet som en annen Petter mellom alle fargene, fasongene og prisene på mapper en god stund og tatt en avgjørelse, oppdaget jeg i kassa at jeg ikke hadde med noen lommebok.

Så da gikk prosjekt ´strukturering via permer´ til helvetet. Jeg følte at meg og strukturering lissom ikke var meant to be. Men selv om jeg tok det ganske tungt der og da, gav jeg ikke fullstendig opp. Jeg syntes liksom det var litt for tidlig i semesteret til å gi opp troen på at dette var semesteret jeg skulle jobbe som en helt.

Så jeg prøvde igjen, med lommebok. Det funket bedre. Jeg brukte én hel uke på å bestemme meg for hvilken perm jeg skulle bruke for hvilket fag. Så startet jeg å lese. Veldig strukturert.

Veldig strukturert i sånn ca. én uke. Og så, og så… Satt jeg der igjen og glante ut i lufta uten å ha vett til å ta fram en studierelevant bok og lese i den. Jeg var liksom for busy med å tenke på hva som kunne være meninga med livet og de greiene der som man iblant er dum nok til å begynne å lure på.

Jeg kom fram til at det egentlig ikke var mye vits i å leve. Fader, hva er det vi driver med lissom? (Og ja, jeg må bare adde en del lissom her, så folk ikke tar meg for seriøst. Det hadde vært skrekkelig!) Vi bare driver rundt og lever helt uten mål og mening… Vi er så ufattelig rare. Helvetes menneskehet! Jeg tar ikke poenget. Det er liksom ikke noe overordnet mål. Iblant får jeg følelsen av at alle andre har noe sånt, at de har funnet ut av hva vi skal med livene våre, men av en eller annen teit grunn ikke vil dele med meg hva dette målet er. Dustemennesker!

Så har jeg sitti det meste av høsten og sett bladene falle fra trærne og tenkt på hvor meningsløst livet er og hvor dustete menneskeheten er. Og siden jeg heller ikke husket hva som var poenget med å blogge, og det ikke akkurat har vært noe ramaskrik etter et nytt innlegg, har det ikke kommet noen bloggoppdateringer. Ikke at jeg bebreider dere, kjære lesere, for ikke å ha skreket høyt nok. Jeg er heller ikke så veldig begesitra for meg selv og innfallene mine. Men det er koselig at det i alle fall er ett menneske som har kommentert at det burde komme et nytt innlegg snart. Takk Olivia! Det gleder meg også at Tina har begynt å lese bakfra i bloggarkivet, altså de innleggene som er fra den forhistoriske tida da jeg var for ung til å komme inn på Return-konsert i Alvdal, fulle av smådustete vittigheter og skrivefeil, vel i grunn ganske like de innleggene jeg har skrevet i mer moderne tid.

Hmm… Så dette var den egentlig ikke så veldig etterlengtede oppdateringa av bloggen min, som egentlig skulle være ganske kort og grei… Men jeg merker at da jeg satte meg og la fingrene ned på tastaturet, ble det liv i dem, og jeg merker de gjerne skulle holdt på en stund til og lagt ut i det vide og det brede og enda litt lengre om den ganske grå og kalde hverdagen min, så kanskje det betyr at blogglysten er tilbake og at det kommer noen flere oppdateringer i nærmeste framtid. Kanskje. I alle fall om jeg er så fornuftig at jeg ikke bruker absolutt all tida mi på å lese til eksamen eller bebreide meg selv for at jeg ikke gjør det. Snakkes.

4 kommentarer:

Ida sa...

Jeg hjalp deg jo faktisk med å velge riktig farge til riktig fag når det gjelder de permene da? :P Hvertfall spurte du også sa jeg noe, og du mente det passet :P Fint det er blogging på gang igjen!

Udda sa...

Ja, uten deg hadde jeg aldri greid det ;) Jeg fulgte dine råd, og jeg har bare blitt mer og mer fornøyd med valget i løpet av høsten!

Tina sa...

Dustemennesker er et veldig typisk deg-ord.
Forta meg inn på kommentarfeltet for å få sagt det, da jeg ikke kom på en eneste annen ting å si.
Overskriften til innlegget passer veldig bra. Er ikke mer å tilføye.
Jo, det virker forferdelig trist å se bladene falle fra trærne hele tida.

oolivia sa...

Wihu:)