mandag, juli 26, 2010

FØNKISLÅVE

Ofte ler jeg. Øyensynlig trenger det ikke være noen grunn til dette. Det kan skje når jeg står og vasker opp, sitter foran dataen, ligger i senga, midt i en forelesning eller ja, rett og slett når som helst. Ofte er det av den enkle grunnen at jeg kommer på et eller annet hysterisk morsomt som har skjedd tidligere. På jobb skjer dette ofte, mange sånne latterutbrudd kan komme mens jeg står i oppvasken etter å ha bevitnet en alvorlig rullatorkræsj… Eller tatt noen i å ha kanel på lapskausen sin. Eller, for å slutte å henge ut andre, etter at jeg har klart å hive vekslepengene i søpla. Det er ikke såå dumt som det høres ut. Altså, jeg hiver alltid kassalappen, og mannen ville ha den, så da måtte jeg jo hive noe annet i søpla? Uansett innser jeg at det må ha vært ganske festlig for kunden som hadde gleden av å få se den stressede, forvirrede ferievikaren med en bestemt bevegelse hive alle pengene i søpla. Ubetalelig! Å som jeg skulle sett det! Det hadde jeg altså ikke muligheten til siden jeg var den håpløse, forvirrede ferievikaren. Likevel har jeg forestilt meg synet utallige ganger. Og det blir morsommere for hver gang! Nei, nå begynner jeg å le igjen…

For litt siden lurte pappa på hvorfor jeg satt og lo foran dataen. Han regnet nok med at jeg så på et youtube-klipp han også kunne ha glede av, men det var ikke det som var greia. Jeg forklarte pappa om dette latterproblemet mitt, at jeg alltid kommer på morsomheter i ikke-morsomme situasjoner. Jeg fortalte om hvordan det var på jobben. Og han regnet med at jeg nå satt og lo av noe som skjedde i løpet av arbeidsdagen.

Men jeg må innrømme at det ikke er tilfellet. Jeg lo av han. Jeg lo av en samtale som fant sted kanskje ti minutter før pappa tok meg i å le.

Samtalen, fritt etter hukommelsen:

M: Det er ting overalt! Hele tida! Jeg prøver å rydde vekk, men det er ting overalt! Det er ikke mulig å tvinge inn en eneste bok til i bokhylla. Jeg har ikke sett bordplata på kjøkkenbordet på et halvt år.
O: Er den så mye å se på da?
M: Nei, hva skal vi med bord i grunn, kunne vi ikke bare dynge alle bøkene på gulvet.
P: Vi kunne lage bokbål.
O: Da måtte vi tenne på.
M: Da ville vi bli kvitt dem. Vi har ikke plass.
O: For huset vårt er så lite. Kanskje vi skulle kjøpe et hus til. Eller lage et hus i hagen, sånn som naboen.
M: Huset vårt er ikke funksjonelt nok! Vi skulle hatt plass til et bokskap på kjøkkenet. Det hadde vært funksjonelt.
P: Det er da ikke akkuratt noen funkislåve vi bor i heller da!

FØNKISLÅVE!

Er ikke det grunn god nok til å gå rundt og småhumre i flere dager! Herlige ordet! Jeg vil bo i en fønkislåve, bare så jeg kan si:

"Hei, jeg heter Oda, og jeg bor i en fønkislåve!"

Dessuten hadde man sikkert sett bordplata der.

2 kommentarer:

Ida sa...

Hehe :D Fønkislåve var et bra ord, ja :P Jeg må innrømme at det aller morsomte var da du sa "er den så me å se på da?" angående bordplata :D Haha :D

Renate sa...

Å, nå føler jeg meg litt dum :-P Trodde det sto "fønikslåve"... Absurd nok i massevis, egentlig, men sammenhengen blir jo litt bedre med funkis enn føniks... Nydelig innlegg :-D