søndag, juli 05, 2009

Generell sommeroppdatering =D

Og der hadde det gått laaaang, lang tid siden sist jeg blogget. Men jeg har ikke gitt opp bloggen, neida. For jeg kommer sterkere tilbake enn noen gang, kanskje, det får vi se på, tror jeg. Men nå skal jeg blogge igjen. Siden jeg ikke føler jeg har noe spesielt på hjertet akkurat nå, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om alt som skjer i sommer.

Eller kanskje alt som ikke skjer, for det skjer ikke så mye. Jeg skulle ønske jeg hadde fått litt mer jobb, så jeg kunne bytte all den tida jeg har til overs mot litt penger, men på den annen side har det vært veldig deilig å ikke ha noe å gjøre i det fine været. Så for det meste har jeg gjort ingenting i sommer. Med ingenting mener jeg ting som å sitte og glane i dataskjermen, på alle de håpløse tv-programmene som går på TV, henge i blomsterbutikken på CC, ligge i sola, høre på radio til jeg får gnagsår i øra, lese, høre enda litt mer på radio, så gnagsårene blir blodige, fundere på hva jeg skal spise og hvordan det lages, gjøre et halvveis forsøk på å lære spansk, sove masse, sitte oppe om natta og gjøre enda litt mer av ingenting.

Jeg har også gjort et par ting som er litt mer nevneverdig. Jeg feiret bursdagen til Yvonne i Odalen :) Jeg fant ut at ikke alle odølinger liker å snakke om at de har hår i rumpa. Faktisk virker det som hun ene odølingen jeg har møtt tidligere, er unntaket;) Det odølinger derimot liker, er tequila, hester, hunder, chinchillaer, å kjøre hverandre rundt i møkkatrillebårer, bading og grillmat. Summa summarum er odølinger veldig bra folk!

Nevneverdig er vel også oppkjøringa mi. Jeg var faktisk ganske sikker på at jeg kom til å stryke glatt, forhåpentligvis med stil og uten å ta livet av meg selv og/eller sensoren. Eller tilfeldig forbipasserende myke trafikanter. Foreldrene mine hadde stukket fra meg da jeg trengte dem som mest til øvingskjøring, så troa på meg selv var ganske lav, til tross for at kjørelæreren endelig begynte å rose meg den siste kjøretimen. Jeg er ganske sikker på at han plutselig hadde så tro på meg kun for å få opp selvtilliten min, så jeg i alle fall hadde nok tro på meg selv til å gjennomføre oppkjøringa. Innerste inne var vi nok begge like sikre på at jeg kom til stryke. Det var nok en grunn til at han plutselig fikk ryddet tid til dobbelttimer dagen før og på oppkjøringsdagen. De var sårt trengt, og det er ganske flaut med tanke på hvor mange kjøretimer jeg har hatt. Nei, jeg har ikke turt å telle :p

Uansett var ikke oppkjøringa så ille som jeg forestilte meg den ville bli. I alle fall var ikke sensoren så ille. Han var en smilende, gammel mann som egentlig kunne vært pensjonist. Han startet med å si at dette skulle nok gå bra, for han var så snill :) Også var han veldig glad i å snakke, og det var første gang jeg selv har klart å snakke mens jeg kjører. Jeg startet fantastisk bra; det første jeg gjorde var å vri om nøkkelen og kvele motoren, i nedoverbakke! ”Jaja, det her går jo så det suser det!” kommenterte jeg da. Den snille mannen sa bare at det var jo bare å prøve igjen det, også gikk det veldig bra, ganske lenge. Han hadde lært seg finsk bare for gøy! Det er jo ganske spesielt. Også torde jeg å kjøre forbi en moped, og det gikk helt fint. Jeg hadde også den mest elegante motorveipåkjøringa jeg har hatt noen sinne, til tross for at det var masse biler på veien ;) Også snakka vi om trafikksikkerhet, og egentlig tror jeg det var da jeg sikra meg førerkortet. Det var i alle fall ikke på grunn av den mindre elegante motorveiavkjøringa mi :p Jeg kjørte av, og det gikk i og for seg bra, det var bare at da jeg kom til krysset og skulle svinge til venstre på veien til Ottestad gikk det litt dårlig. Jeg så jo til høyre og venstre. Det var ingen til høyre, men en svær tankbil som kom fra venstre. Jeg tenkte at, æsj, nå må jeg vente på den, men så bare svingte den av. Og jeg tenkte: Yess, nå er det bare å komme seg effektivt inn på veien før det kommer noen andre biler. Det var bare det at akkurat da så kom det allerede en bil, fra høyre. Plutselig var det biler som kom fra høyre. Hvorfor så jeg ikke dit? Heldigvis gjorde sensor det og bremset. Den bilen kom veldig fort, jeg ble jo helt shaky, men tråkket også på bremsen. Da sensor slapp opp, kjente han at jeg selv bremset, og han sa til slutt at hadde ikke foten min vært der da, hadde han strøket meg. Så det var veldig close, det der. Det siste stykket tilbake var jeg ikke i så veldig strålende humør selv om sensor holdt humøret oppe. Jeg tror nok at de fleste andre ville ment at den siste feilen min var så grov at den ville være en, som han sa, ”avgjørende feil”. Men han lot den så vidt passere fordi jeg ellers kjørte så trygt. Han skrev på det arket at kjøremåten i dag var trygg nok. Den dagen var kjøremåten min trygg nok.

Så da hoppet jeg nesten i taket av glede over at ingen skulle tvinge meg til å kjøre bil igjen. At jeg ikke trengte kjøre mer bil. Bilkjøring er jo dødskjedelig, og jeg antar at alle andre er enige med meg i det, og at de som gidder å lese bloggen min nå er døkjee fordi jeg har snakket så mye om bilkjøring. Likevel må jeg si litt mer om bilkjøring. For plutselig i går så viste det seg at bilkjøring ikke var såå kjedelig likevel. Tina fikk nemlig overtalt meg til å kjøre henne til Gjøvik fordi det var viktig å holde ved like det jeg faktisk har lært. Å ha Tina i bilen, tenkte jeg, kunne bli enda verre enn en sensor på oppkjøring. Tina er jo dønn ærlig, også er hun litt hysterisk, spesielt når det kommer til bilkjøring. Før vi kom oss inn i bilen hadde vi klart å stresse hverandre maksimalt opp, og Tina gjorde det helt klart at å sitte på med meg var vanskelig og at jeg derfor måtte oppføre meg pent mot henne. Hvis ikke ville hun få et hysterisk anfall. Jeg hadde jo tenkt å si det samme til henne, det var jo tross alt jeg som skulle kjøre, og derfor jeg som ikke burde få hysteriske anfall. Så kjørte vi, og Tina var ikke sur på meg for kjøringa én eneste gang! Og ikke hadde vi noen ulykker, ikke engang noen nestenulykker! Jeg ble så glad! Det var jo ikke skummelt å kjøre. Jeg klarte til og med å parkere på p-plassen på CCGjøvik. Etterpå fant vi et sted langs Mjøsa for å grille. Da kosa vi oss, da :D:D:D (uttalt med overdreven innlevelse og et sykt smil om munnen, ja, den var litt intern). Uansett ble jeg glad av å kjøre. Til og med det lille stykket jeg kjørte helt alene, uten Tina. Fint å kjøre rundt i bilen og høre på musikk. Kanskje det ligger en liten rånerspire et sted langt inni meg og gror?

Akkurat den følelsen av en groende rånerspire gjør ikke at jeg føler meg særlig moden og voksen, men bortsett fra den, så gjør denne kjøre helt alene-opplevelsen at jeg føler meg skremmende stor og voksen. Det er generelt en kremmende følelse jeg har strevd med hele sommeren. Tidligere har den vært litt morsom, som da jeg helt på egenhånd kom meg fra den ene enden av Beijing til den andre, alene, for å stemme på den norske ambassaden. Når man stemmer er man stor. Men nå er det ikke så gøy lenger. For nå er alle tegnene på at jeg er voksen der. Hallo, jeg er 20!! Jeg er ikke tenåring engang! Da jeg var liten, var jo 20-åringer per def voksne. For ikke å snakke om at jeg har vært russ og er ferdig med videregående. Da er man voksen da! Da hjelper det pent lite at jeg ikke er konfirmert :p Eller at jeg ennå ikke har fornavn punktum etternavn som e-mailadresse. Det var en fin definisjon på å være voksen, jeg og Mari kom opp med. Men jeg tror ikke den stemmer, for mari har en voksen e-mailadresse uten å være spesielt voksen (maris ord). Så, jeg er voksen.

Jeg er faktisk plutselig så voksen at jeg må passe på meg selv. Jeg må finne på hva jeg skal spise selv, lage det selv og i blant til og med vaske opp. I sommer har jeg nemlig lært meg både vaskemaskina og oppvaskmaskina. Jeg har hengt klærne mine til tørk og laget fisk til middag! Jeg har luftet, vannet blomster, låst dører og tatt ut kontakter når jeg har trodd det skal begynne å tordne. Gud, så voksen og ansvarlig man plutselig ble over natta. Gud, så kjedelig det er å være voksen. Jeg har gått rundt og gledet meg til mamma og pappa skal komme hjem igjen, så jeg slipper å være mer voksen, men så kom jeg på det, at når mamma og pappa kommer hjem er det tre dager til jeg drar til Ecuador, og når jeg kommer hjem derfra, flytter jeg! UÆÆÆ! Som basically betyr at jeg må fortsette å være voksen resten av livet. Tanken er lite fristende.

Det til tross for at jeg flytter til en veldig fin leilighet på Grünerløkka, som jeg skal dele med Aurora, om hun kommer inn i Oslo. Om det ikke blir så morsomt å være voksen, forestiller jeg meg at forutsetningene likevel ikke kunne være bedre enn om man deler en fin leilighet på Grünerløkka med Aurora :) Den leiligheten håper jeg at jeg kommer tilbake til i et senere innlegg når Aurora har kommet inn i Oslo ;)

Uansett er det flere grunner enn at jeg er lei av å være voksen, til at jeg gleder meg til familien min kommer tilbake. Én grunn er jo at det faktisk er ganske ensomt å gå rundt i det store huset med den en gang så fine hagen, alene, dag og natt. Gud, så trist det er i blant! En annen grunn er jo den en gang så fine hagen, som altså ikke er så fin lenger. Jeg vanner og vanner, og blomstene bare visner mer og mer! Det er så trist! Jeg innbiller meg at mamma er den eneste som med mirakuløse, grønne mammafingre kan gjenopplive hagen. Alternativet måtte være om det begynte å regne nå, og regnet sammenhengen i tre uker. Du kan si det sånn at jeg er i stand til å glede meg over værskiftet selv om jeg gjerne skulle solt meg litt mer ;) Jeg savner altså faktisk litt mer regn! Den lille skuren tidligere i dag var en pingleskur. Himmelen må åpne seg! Hadde det ikke vært litt koselig med litt lyn og torden også, så kan man sitte inne og drikke kakao og se på det livgivende regnet og ha det koselig :)

Nå har jeg sagt mye om ingenting, enda en gang. Håper bloggoppdateringa mi var bra nok tidsfordriv på en grå sommersøndag ;) Har tenkt til å komme opp med mye tidsfordriv i bloggform resten av sommeren. Jeg skal i alle fall blogge om Ecuador! Gleder meg så sinnsykt! I dag er det 8 dager til jeg drar :D

3 kommentarer:

Tale sa...

Jeg er veldig beæret over at dette innlegget er skrevet for meg :) Og jeg er veldig stolt av deg for at du turte å kjøre til Gjøvik, jeg visste du ville få sansen for bilkjøring etter hvert ! Men jeg hadde ikke ant at det ville skje så raskt ; ) Og jeg skal komme og besøke deg i Oslo før jeg drar, så dersom Aurora ikke kommer inn, slipper du å være 100% alene hele tiden ;)

Tina sa...

Haha ;D

Og det er det eneste jeg klarer å komme på og si...

Udda sa...

Få ting som er bedre å si enn haha, egentlig. Dere er hjertelig velkommen til oslo begge to! Håper virkelig jeg får noen å dele leiligheten med!