torsdag, juli 23, 2009

Ecuador 1

Ecuador. Quito. Nå har jeg vært en uke og en dag i Ecuador, og jeg har enda ikke fått tid til å blogge. Men det ser jeg som positivt! Langt bedre enn første halvdel av sommeren da det ikke skjedde noe, og jeg derfor hadde masser av tid til å blogge, men altså ikke noe interessant å blogge om. Nå har jeg altså noe å blogge om, men litt knapt med tid. Jeg er i Quito igjen, som er Ecuadors hovedstad, og ligger 2800 meter over havet, altså høyere enn Gallepiggen(hvordan skrives det?). Skjønner ikke hvorfor vi maser sånn om de høye norske fjellene når nesten alle andre har høyere fjell enn oss. Quito er ikke akkurat Ecuadors høyeste punkt heller, og byen er omkranset av fjell. Det er kjempeflott.

Man er altså veldig nærme sola når man er i Quito, ikke bare fordi byen ligger høyt, men også fordi den ligger så å si på ekvator. Og den sola er merkbar. Jeg visste man måtte være ekstra forsiktig med sola, men den dagen jeg kom til Ecuador, lå jeg og Gabi og snakket på taket. Det var ikke noe solingsforsøk egentlig, vi bare var der, og tenkte ikke over hvor lenge vi lå der. Vi lå der ikke såå lenge. Under to timer. Da jeg kom ned igjen, så jeg meg i speilet, og til tross for at jeg har solt meg hele sommeren i Norge før jeg dro til Ecuador var de gamle skillene borte. På to timer hadde jeg fått mer farge enn jeg har fått på en halv sommer i Norge (og da tror jeg vi snakker den beste halvparten).

Fargen det er snakk om er selvfølgelig rød. Gabi ble også rød. Bildet under demonstrerer tydelig at den ecuadorianske sola fungerer:



Rødt blir til brunt, bare man har tålmodighet. Det har i alle fall jeg alltid trodd. Noen har snakket om flassing, og det har jeg aldri opplevd som noe problem. Ja, jeg flasset etter en helg på Løkholmen i starten av juni, men fargen forsvant ikke av det, og det forble ikke stygt. Men NÅ begynner jeg å skjønne det med flassing, og flassing er IKKE gøy. Det er ikke noe vits med farge om den bare detter av. Dessuten er det ikke noe pent, for jeg har blitt litt flekkete på enkelte kroppsdeler. Men det går nok over med tida. Det har allerede gått over i fjeset, så jeg har trua!

Jeg har vært veldig forsiktig med sola etter den første dagen. Vi har ikke hittil gått inn for å sole oss. Men vi har gjort mange andre ting. Hvor skal man starte? Første kvelden var det Surprise Party for Gabi. Hun hadde bursdag dagen før jeg kom, og jeg spurte selvfølgelig hvordan bursdagen hennes hadde vært da hun tok i mot meg på flyplassen (etter den altfor lange flyturen, med tre mellomlandinger, blant annet en mellomlanding på en karibisk øy jeg aldri har hørt om, og ikke ante hvor befant seg på kartet). Gabi sa at bursdagen hennes ikke hadde vært noe særlig, og at hun rett og slett var skuffa. Det var jo litt trist. Etter at jeg og Gabi hadde solbrent oss og spist lunsj i Quito med lillesøsteren hennes, skulle Gabi vise meg alt av Ecuador på en gang. Lillesøstra hennes gikk rundt og klaget over ta hun var sliten, og jeg var jo litt irritert, for jeg var jo den som skulle være sliten etter ikke å ha sovet på to dager. Men så skjønte jeg hvorfor Isa var så sliten, hun hvisket i øret mitt at vi måtte få Gabi hjem, for der ventet alle vennene hennes som hadde laget et surprise party for henne. Så da ble jeg også med ett plutselig veldig sliten og trøtt. Gabi skjønte ikke hvorfor vi begge plutselig gikk og klaget og ville hjem. Men det gjorde hun jo da vi kom tilbake :)

Jeg har aldri vært med på et ordentlig surprise party, jeg. Det er liksom bare sånn man gjør på TV, så det var jo litt gøy. Og Gabi ble virkelig surprised. Det hadde hun sannsynligvis ikke blitt om festen hadde vært på bursdagen hennes, for i Ecuador lager de nesten alltid surprise partyer for hverandre på bursdagene sine, visstnok.

Så det var gøy, og vennene til Gabi var også veldig gøye, og de danset masse.

Allerede dagen etter dro vi til byen hvor foreldrene og slekta til Gabi bor, Ibarra. Der har vi vært for det meste siden.

Noen dager etter at jeg kom dro vi til Quito for å hente Tze Tzerman. Som dessverre ikke slo til med favorittreplikken: ”Oh, mah gahd!” (uttalt med sterk tysk aksent!) da vi møtte henne med ballonger på flyplassen. Heldigvis fikk hun sagt det minst åtte ganger de neste ti minuttene, så skuffelsen gikk over :)

For å hente Alex kjørte vi i to timer for å komme til Quito, og så to timer for å komme oss tilbake til Ibarra. Men det er ikke så ille som det høres ut, for det er faktisk kjempeflott å kjøre rundt i Andesfjellene! Det har vi generelt gjort mye. Vi har vært på dagsturer. Vi var i Otavallo og handlet på Latin-Amerikas største indianermarked, og i går dro vi på båttur på en litt spesiell sjø. Sjøen ligger i krateret på en fortsatt aktiv vulkan, og den ligger 3000 meter over havet. Der tok vi masse bilder, og det har vi også generelt gjort hele tida. For det er så masse fint å ta bilder av her.

Vi har tatt masse bilder, vi har smurt oss inn med masse aloe vera og solkrem og vi har klemt mange mennesker. Jeg er sikker på at vi har brukt halvparten av tida siden jeg kom hit på de tre tingene: Fotografere, smøre oss inn og klemme.

Ecuadorianere ELSKER nemlig å klemme. De klemmer hele tiden. Også kysser de gjerne også. Både når de møter folk de ikke kjenner og folk de kjenner. De må også klemme før de går fra hverandre. Selv når jeg møter tanta og onkelen til Gabi på supermarkedet, må jeg klemme dem først når vi møter dem, og så to minutter senere må jeg klemme dem begge igjen når vi går fra dem. Detter er rart. Og jeg synes det virker veldig unødvendig. Ikke er minst er det tidkrevende når det er mange til stede. I går var det et slags minislektstreff. Selvfølgelig måtte jeg klemme alle de sikkert 20 fremmede menneskene da jeg kom, og så igjen da vi skulle gå. Og da vi skulle gå, så var det jo ingen som kom seg av gårde, for først så klemte de et par stykker, også begynte de jo å snakke med de par stykkene, så hadde det gått så mye tid at de måtte klemme dem igjen. Og så gjentok det der seg med de neste to som ble klemt. Da tok det selvfølgelig en del tid før alle hadde fått klemt alle (meg inkludert).

Ting tar generelt tid i Ecuador. De har et utrolig avslappet forhold til tid. I Kina kom jo Gabi konsekvent senere enn meg til kinesisktimene hver dag, og det sier litt! I min guidebok står det at tregheten koster Ecuador 724 milliarder i året! De gjennomførte visst en nasjonal punktlighetskampanje. Det virker ikke som den har forandret tilstandene så altfor mye, men guideboka hevder at i alle fall presidenten sluttet å komme 2-4 timer for sent til møtene sine :p

Ting er litt ineffektivt når man også er så sosialt avhengig som ecuadorianere er. Det virker som de ikke klarer å dra på butikken for å kjøpe smør og melk, uten å invitere med seg hele slekta og familien. Så om en i familien skal på butikken, må vedkommende meddele alle de andre familiemedlemmene at det er en forestående butikktur i gjære. Da synes sannsynligvis halve familien det hadde vært koselig å være med. Dessverre så driver gjerne den halvdelen av familien med noe, så da må de vente på hverandre, til alle er ferdig med alt de skal gjøre, før de kan dra på butikken.

Slik er det også med venner. Det holder ikke å få med seg en venn ut for å drikke kaffe, om ikke annet må man ha forsikret seg om at man i alle fall har invitert med alle på hele telefonlista si, før man kan dra. Sannsynligvis er det et par på telefonlista som ikke kan før om en halv time (og når ecuadorianere sier en halv time mener de 1-2, så vidt jeg har begynt å skjønne språket deres), så da må de ventes på. Og det tar alt og alle helt med ro. Det er både irriterende og litt herlig :D

Så jeg har møtt masse familie og venner. Og familien og vennene til Gabi er kjempeherlige. Ganske mange snakker til og med bra engelsk. Det er kjempemorsomt å møte alle de menneskene som Gabi snakket så masse om i Kina. Ikke minst spise all den maten, drikke all den juicen av eksotiske frukter og se alle stedene hun snakket om.

Favorittene mine er nok de ferskpressa juicene av frukter jeg aldri har hørt om, som tree tomato-juice, og besøket på farmen. Familiens sukkerplantasjegård, ligger i en herlig grønn dal ikke langt fra Ibarra. Der var det ikke bare sukkerplanter, men også lime, appelsiner, sitroner, kaffebønner og tusenvis av andre ting. Sett at de har tusen morsomme planter på gården, hadde jeg hørt om sånn ca. ti av dem :p Jeg gleder meg til å legge ut bilder fra gården så folk kan se på facebook. Der var det så nydelig!

Helst vil jeg legge ut alle bildene fra Ecuador. Jeg driver og legger inn de over tusen bildene jeg alt har tatt, på dataen. Noe sier meg at jeg ikke kommer til å gidde å laste opp alle dem på facebook, men det blir så vanskelig å velge. Akkurat nå skjønner jeg verken hvordan jeg skal få lastet opp noe på facebook eller blogget, for jeg får ikke kontakt med internetten. Det funka sist jeg prøvde. Så det er litt kjett. Håper jeg klarer å få til en slags internettilkobling i kveld, for i morgen tidlig (visstnok klokka fem, men når ecuadorianere sier fem, mener de sikkert 6-7) drar vi til havet. Der skal vi være i tre-fire dager. Så jeg skulle gjerne kommet meg på nett, for der er det end el som skal ordnes og sjekkes.

Vamos a la playa! :D :D
Det er spansk og betyr at vi skal dra på stranda :p Men de sier bamos, ikke vamos. De dumme ecuadorianerne kan ikke skille mellom V og B, og sliter også med R og L :p Uansett skal jeg bruke høyere solfaktor enn jeg har brukt noen gang tidligere når vi kommer dit!



Hilsen fra ei flekkete jente i Ecuador :p

2 kommentarer:

Olivia sa...

Høres kjempegøy ut der! Og annerledes! Gleder meg til å se bilder, om du får dem inn på facebook :-D Klem.

Udda sa...

Jeg gleder meg sykt til den dagen jeg finner en måte å få lagt ut alle bildene jeg vil på facebook!!!! Nå har jeg midlertidig gitt opp. Datan min og FB er dustete!!