torsdag, april 16, 2009

Om å spise som en kineser (på godt og vondt)

På dataen min så har jeg en mappe som heter Blogg. I den mappa så har jeg lagret nesten alle blogginnleggene mine, både dem jeg har lagt ut og en del som jeg har startet å skrive på uten å bli ferdig. Halvferdige blogginnlegg var sånn jeg drev med stadig vekk med i Kina. I Kina var det så mye rart å skrive om der. Enkelte innlegg er det synd ikke ble ferdig. Spesielt det om kinesisk mat. Egentlig så så det ferdig ut da jeg leste igjennom det igjen nå, det var tross alt nesten fire sider i Word. Jeg syntes det var morsomt og tenkte at kanskje andre synes det også... Spesielt siden standardspørsmålet om oppholdet mitt i Kina var: Hva spiste du der a?

---

Her en kveld mens jeg syklet hjem spisende på noen deilige karamelliserte druer som jeg hadde kjøpt på gata, så slo en tanke ned i meg. Nei, det var faktisk to tanker. Uansett tenkte jeg først: Oj, for en galning jeg er som spiser ting jeg kjøper på gata, om jeg ikke slutter med dette, kommer jeg sikkert til å bli alvorlig syk en dag. Men jeg innså med det samme at det alt er for sent å slutte, for det har alt blitt en vane å kjøpe sånn deilig, karamellisert frukt på pinne for en yuan (rundt 0,7 kroner eller noe) hver gang jeg møter de koselige, gamle damene som triller rundt med frukt-kjerrene sine. Så jeg tror bare jeg må tørre å ta den risikoen. I grunnen er det nok enda farligere at jeg til stadighet sykler rundt spisende på disse tingene, med en hånd på styret og tankene alle andre steder enn på veien. Så man lever farlig i Kina. Fordi man har blitt avhengig av karamelliserte druer.

Denne karamelliserte druer-avhengigheten min fikk også en annen tanke til å dale ned i hodet mitt, nemlig hvordan skal det bli når jeg en dag må hjem igjen? For i Hamar er det ingen koselige, gamle damer som går rundt i byen og selger karamellisert frukt, i hvert fall har ikke jeg sett dem! Hva skal jeg gjøre da, skal jeg begynne å karamellisere selv? Men jeg får jo sikkert ikke til det sånn som de søte, gamle damene gjør det. Og dessuten, om jeg hadde fått til det, så kunne jeg sikkert ikke lage tomat-eggerøra som vertsmoren min er så vanvittig god på å lage, eller alle de andre fantastiske rettene hun og vertsfaren min lager. Det gikk plutselig opp for meg at jeg begynner å bli skikkelig glad i maten jeg spiser her. Jeg vet jeg har sagt mye stygt om maten og spisevanene i dette landet, og ikke minst om hvor usannsynlig mye jeg savner brunostskiva og vestlig mat generelt, men kinesisk mat er også godt, kanskje like godt, eller bedre. Jeg savner fortsatt den brunostskiva, men det er ikke fordi jeg misliker kinesisk mat, absolutt ikke. Kinesisk mat er så mye forskjellig, så man kan ikke si at man liker eller ikke liker kinesisk mat, for du er nødt til å like noe kinesisk mat og du må også mislike noe. Noe annet er ikke mulig. De første ukene her i Xuchang var jeg dessverre litt flink til å fokusere på all den maten jeg ikke liker, og klaget min nød hjem til Norge. Spesielt frokosten var en pine å gjennomføre hver dag!

Vet dere hva en typisk kinesisk frokost er? Vel, frokosten i familien min bestod i hvert fall ofte av varme mantou, som til engelsk er oversatt som steamed bread. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive disse hvite, massive bollene. De smaker nesten ingenting, er litt tørre og utrolig tunge å tygge, og når du har klart å tygge dem, og fått dem ned i magesekken, kjennes det som du har en tung ball i magen. Ved siden av mantouen, så skulle jeg gjerne spise en slags hvitløkspannekake, som var stekt i så masse olje at det begynner å renne nedover fingrene. Som drikke har de gjerne bønnemelk eller suppe. Bønnemelka smaker så beskt og ekkelt at jeg personlig nesten spyr av bare lukta. Den sukrer de gjerne, men jeg har ennå ikke klart å sukre bort smaken… Suppa som de ofte har i stedet for bønnemelka er kokt vann med egg i. Egget spiser de med spisepinner også super de i seg det kokte vannet. For kinesere serverer aldri kaldt vann, juice, saft eller annet i et glass ved siden av når de spiser. Neida, de drikker faktisk så å si aldri noe kaldt, bortsett fra yoghurt, og de har en himmelsk drikkeyoghurt som man drikker fra små plastikkposer. Men ellers er det varmt vann, te, varm bønnemelk eller supper. Jeg tror kinesere er litt redde for å spise og drikke kalde ting, for hvert måltid og alt de drikker er varmt. Og sånne ting som dét er det vanskelig å bli vant til. Stor varm frokost, med hvitløkspannekaker er en annen måte å starte dagen på enn å løpe fra en halvspist brunostskive for å rekke skolen (vanligvis var den ikke halvspist en gang for min del). Starte dagen med hvitløk er rett og slett EKKELT! Så etter hvert begynte jeg å lure meg unna frokosten, det er ikke så vanskelig for de drar en halvtime før meg om morgenen. Nå har de sluttet å regne med meg til frokosten, og det er like greit, for én morgen, uff så flaut, så kom vertsmoren min inn igjen etter at hun egentlig hadde dratt, mens jeg stod og helte ut bønnemelka på kjøkkenet. Vet ikke om hun egentlig så det, men tror likevel hun forstod hva jeg gjorde…

Men egentlig så tror jeg ikke at jeg har så mye imot frokosten deres lenger. Tanken på den hvitløkspannekaka gjør fortsatt at jeg brekker meg, og bønnemelka: Aldri i livet, sier bare jeg! Men Mantou og ”den ekle” suppa med egg, er faktisk ikke ille lenger. Mantou blir servert til nesten hvert måltid (sjelden til lunsj), i starten pinte jeg den i meg, etter hvert brydde jeg meg ikke, men nå tror jeg nesten jeg liker den… I hvert fall om jeg dupper den i sausen til retten vi spiser. Den fyller magen når man er sulten. Eggesuppa var en av de tingene jeg aldri trodde jeg skulle venne meg til, men jeg klarer, utrolig nok, å glede meg over den og.

For det er det utrolige, ting jeg vet nesten fikk meg til å spy da jeg kom hit, er nå faktisk godt! Og alle de rare grønnsakene da gitt, jeg kan ikke navnet på halvparten, men nesten alle smaker nydelig nå. Vel, når jeg oppdager at jeg sitter med en halv chili i munnen, og jeg er i en situasjon som gjør det flaut å spytte den ut igjen, så den må tygges og ned, så er jeg ikke akkurat et lykkelig menneske. Men likevel spiser jeg så mye rart som jeg aldri trodde jeg skulle spise, eller ikke engang visste fantes, og jeg liker det!

Jeg skjønner at jeg hadde problemer med maten i starten. Hallo, jeg visste aldri hva jeg spiste, og hadde nesten aldri spist noe lignende før! De første ukene her var det himmelen å dra på McDonalds å få en normal Cheeseburger, som jeg visste hva var og hvordan ville smake. Men nå gleder jeg meg til måltidene hjemme, og i blant blir jeg lykkelig når jeg ser hva som er ”dagens rett”. Middagsmåltidet er favoritten min, den serveres rundt 7-8 om kvelden. Jeg vet fortsatt ikke helt hva de forskjellige tingene er, men jeg skal prøve å forklare favorittene mine. Det er den tidligere nevnte tomat-eggerøra, som visst nok skal være spesiell for Xuchang. Og det er ganske utrolig med tanke på at det er noe så enkelt og banalt som en blanding av egg og tomater, med deilig krydring og saus. Jeg har forsøkt å lage den selv, men bommet litt på krydringa. I starten i Kina når kineserne kom og sa at maten jeg skulle få, var en spesialitet fra området, som bare fantes i denne byen, så tenkte jeg alltid ”hjelp, det er sikkert en vanvittig god grunn til at retten ikke har spredd seg til resten av verden!”, men da jeg ble fortalt at eggetomat-retten var en lokal spesialitet endret tankegangen min seg litt.

Kineserne er også kløppere med poteter! Tro det eller ei! Ofte er det poteter til middags, de forekommer også ofte til lunsj. Potetene er skåret i tynne, avlange biter og stekt i deilig krydder og olje. For meg smaker de mer som potetgull enn noe annet, og det er da selvfølgelig godt;) Noen ganger serveres bare potetene, men noen ganger serveres den sammen med annet. For eksempel en annen gjenganger som jeg har lært å elske, masse grønne grønnsaker som jeg ikke helt har klart å plassere ennå, med deilig saus, som er herlig å dyppe mantouen sin i. Så serveres det ofte tofu-retter. Det var jeg ikke så begeistret for i starten, men nå er jeg blitt glad i det og. Hva skjer med meg? Tofu og salat i en sånn ekkel-god saus. Jeg har ikke bestemt meg for om den er ekkel eller god ennå, men liker å spise den. Jeg er rar! Og så er det krydrede retter, sterkt krydrede retter, noen ganger med noen kjøttbiter i. I starten følte jeg at nesten alt jeg spiste her var alt for sterkt, og leppene brant konstant, på restauranter fikk jeg i blant servert så sterk mat at det rett og slett gjorde vondt å spise. Det var som å brenne seg! Men nå tenker jeg nesten aldri over krydringa lenger, lurer på om det er fordi jeg er blitt vant til den, eller fordi de skjermer meg fra de sterkeste rettene. Jeg tror norsk mat kommer til å smake lite når jeg kommer hjem!

Til middags får jeg også alltid suppe. Og gjengangeren her i huset er drue/rosin-ris-suppe. Vertsmoren min så hvor begeistret druene gjorde meg, så nå putter hun dem i alle suppene hun lager. Så når man drikker av vannet på suppene så minner ris-suppa litt om risgrøt med druer, og det er godt! Ellers er det mange eggesupper. Jeg tror kinesere liker egg, og det gjør for så vidt jeg og, så det er bare kos. Det er en søt en med ekkel konsistens, men siden jeg alltids lar meg forføre av søte smaker så går den ned. Og når man snakker om supper så bør det neves at jeg har blitt en jævel på å fiskesupper! Det kom nok som et sjokk på alle som kjenner meg, kan jeg tro! Men fiskesupper får jeg mest på restauranter, og det er spesielt en med sånn grønt krydder (og ja, Oda er definitivt en racer på matterminologi, grønt krydder, veldig beskrivende!). Jeg må finne ut hva slags krydder det er, det er ganske norsk i smaken, så jeg tror det er vanlig i Norge, så en dag skal jeg finne ut hva det er! Jeg føler det er noe som folk har i kjøkkenhagen, men det er ikke gressløk… Men de er gode på fisk her og, bortsett fra at de må servere alt helt, og med mest mulig bein. Man får fisken med hode, hale og alt på tallerkenen.

(Jeg er et syksykt menneske, jeg er på side tre i word med noe jeg trodde skulle bli et kort blogginnlegg om kinesisk mat og mattradisjoner, og jeg føler meg langt fra ferdig for å si det sånn. Oda er og forblir Oda, ingen tvil om det i hvert fall, selv om jeg spiser fiskesuppe og bor i Kina!)

Ris og nudler da? Jada, det og, selv om det kanskje ikke er fullt så mye av det som man forestiller seg at det skal være i Kina. Nudler og ris er gjerne lunsj, i hvert fall i denne familien. Nudlene serveres kokt med grønnsaker og litt kjøtt, i saus som blir måltidets drikke. Det er vel kanskje lunsjen sånn tre ganger i uka, noen ganger sammen med noe annet. Ris er også lunsj, gjerne blandet med noe annet, som egg (evig gjenganger de eggene altså). Eller ved siden av en annen rett til lunsj.

På skolen spiser jeg og nudler. De er en frokosterstatning, passe mye, og mye bedre enn hvitløkspannekaker! Dette er altså ukokte nudler, og det er litt festlig, for da jeg gikk på barneskolen så hadde alle dilla på å spise ukokte nudler, og vi hadde med dette på skolen til lærernes store irritasjon. Det ble alltid massemasse søl, og lærerne og andre voksne prøvde å fortelle oss at det var meningen at nudlene skulle kokes, og sa vi spiste dem feil. Jeg tror nesten jeg kan banne på at jeg hørte noen si noe sånn som at ”I Kina, hvor nudlene kommer fra, så spiser de dem ikke sånn!”. Men, hahaha, der tok de voksne feil gitt! De voksne som ble så sure på nuddelspisinga fant også ut at de skulle forby det på skolen min. Og etter det så spiste jeg aldri nudlene ”feil” igjen. I hvert fall ikke før jeg kom hit. Her spiser alle nudler på skolen, som de selger i kiosken inne på skolen (hakket billigere enn Katta/Ankern der altså), og lærerne ser ikke ut til å bry seg. Nudlene er nok ment å spises uten å kokes for de er ferdig krydret, akkurat sånn de skal være når du skal maule dem, og de har friske farger og manga-mennesker utenpå pakningen. Det følger også med en liten tegneserie hver dag, og jeg pleier å sjekke hvor mange tegn jeg forstår. En gang forstod jeg alle, men likevel ikke sammenhengen… Så de nudlene skaper både glede og læring, og enda så koster de under femti øre! Jeg ante ikke hvor mye jeg hadde savnet nuddelmaulinga fra barneskolen før jeg kom hit (og nå er det ikke bare lovlig, men også både godtatt og billig)! Lykke på jorden!

Og lykke på jorden, det er en annen spiselig sak som må nevnes. Halleluja! De kalles tang yuan og er små hvite baller. De ser litt ut som snøballer, kanskje ikke helt hvite, mer kremfargede. Forresten så er ikke alle hvite, men de er finest når de er hvite. De er herlige, jeg kan ikke få uttrykt det sterkt nok! De kokes i vann, og som vanlig drikkes suppevannet, og det smaker i dette tilfellet ingenting, men det gjør tang yuanene. Vel, det ytterste laget smaker ikke så mye, det bare er, og det er utrolig, for det er fløyelsmykt, og har akkurat perfekt konsistens, mykt, deilig, smelter på tunga. Og når det smelter vekk så kommer man til kjernen. Egentlig forstår jeg ikke at kjernen har gjort så inntrykk for meg. Kjernen er grå, og ser ut som halvpulverisert småstein, og smaker søtt. Søtt på en måte som i seg selv ikke er så godt, men når den er hyllet inn i hvit fløyel, så gjør det ikke så mye likevel, for det blir et så fint høydepunkt i spisinga av den lille, varme snøballen. Herre gud, for en beskrivelse. Nå begynner jeg å le her, men det er det beste jeg klarer. For de er virkelig herlige, på en merkelig måte! Det må bare prøves, lurer på om det er mulig å få tak i i Norge. Og nå er jeg tilbake til det evige problemet. Hva om de ikke har tang yuan i Norge, eller karamelliserte druer, og jeg ikke får til å lage tomat-eggerøra med riktig krydring og ikke finner ut hva de krydrer den fiskesuppa med? Jeg kommer jo til å savne kinamaten mer enn brunostskiva jo! Brunostskiva vet jeg at jeg skal få smake igjen om 7 måneder, men tenk å komme hjem til Norge og ikke vite når man skal få spise tang yuan igjen, eller om man i det hele tatt kommer til å spise det igjen?

---

The end, eller dette skulle jo ikke være enden, men det var så langt jeg kom i Kina. Tror jeg hadde tenkt til å utfylle med et avsnitt eller to om kinesisk bordskikk, raping, pinner og hundespising (noe jeg gjorde hva jeg kunne for å unngå), men det ble visst ikke noe av…

2 kommentarer:

Tina sa...

Oda, jeg orker ikke å lese dette innlegget en gang til! Men da jeg leste det for en stund tilbake, ble jeg nysgjerrig på kinesisk mat. Fikk litt sånn lyst på det, selv om jeg ikke helt vet hva den lysten innebærer, jeg har jo bare spist sånn Pekingand og vårruller...

Tror jeg hadde slitt i Kina, for jeg innbiller meg at de serverer mye sopp :D

Anonym sa...

Hei Oda
Jeg har et matprosjekt om Kina på skolen. Kan jeg få stille deg noen spørsmål?