mandag, desember 22, 2008

Hvor er alle juletrærne'a?

Det er ikke bare jeg som er litt treg med julegaver og sånn. Det er faktisk hele familien min. Jeg tror det er en familiesvakhet. Vi er ennå ikke ordentlig stressa, selv om vi fløy huset rundt og hvisket og tisket bak hverandres rygg, hele bittelille julaften. Det verste var vel da vi 22. desember måtte face hverandre med spørsmålet: ”Ehh…Hva ønsker du deg egentlig til jul?”.

Vi har da ennå masser av tid, butikkene er jo åpne lille julaften og julaften og… Ingen grunn til å stresse.

Klokken fem i dag var hele familien hjemme samtidig. Pappa var kommet hjem fra jobb, og jeg hadde nettopp overlevd forbikjøring til og fra Charlottenberg, til tross for mine relativt gode forsøk på å ta livet av meg selv og de andre i bilen ved en nestenpåkjørsel av traktor og et par-tre nesten i grøfta-opplevelser (på både høyre og venstre side av veien). Utrolig nok levende hjemme med resten av familien, fikk mamma den gode ideen at vi kanskje burde skaffe oss et juletre snart. Joa, det ble familien enig om at vi kunne ta oss tid til. Så vi tok turen ned til nærmeste juletreutsalg.

Vi visste hvor det var, men da vi kom dit var det ingen juletrær der. Vanligvis pleier det å være en skog av juletrær der, små og store i alle grønnyanser og fasonger. Vanligvis pleier vi å gå inn i skogen og jakte på det perfekte juletreet i evigheter, og når en endelig har funnet det perfekte treet, må en forsøke å overbevise resten av familien om at dette treet er mer perfekt enn det perfekte treet de andre familiemedlemmene har funnet.

Men det slapp vi å diskutere stort i år. For det var ingen trær der. Eller det vil si, da vi hadde sett ekstra godt etter, fant vi et par bortglemte juletrær i en krok. Resten var robba av syke mennesker som gjør alt i all for god tid før jul. De to trærne vi hadde å velge mellom, hadde vært sitt fortrinn. Det ene var stort, og det andre hadde riktig fasong. Inneforstått var det et stort og misforma tre og et lite ett som så ut som et juletre. Etter en ganske kort diskusjon ble det enighet om at det lille treet var best, og vi betalte penger til den koselige mannen med topplue og votter som snakket til oss som om han hadde kjent oss i tusen år. Vi hadde faktisk ikke møtt han før, med mindre han solgte oss juletre i fjor òg. Han var et sånt menneske som kledde å selge juletrær, og de finnes det ikke for mange av, for å si det sånn, så det satte en ekstra spiss på det koselige juletreprosjektet vårt.

Selv om haken altså var at vi fikk et lite juletre. Jeg er sikker på at juletreet er kortere enn bestemor, og jeg er alvorlig redd for at treet skal få mindreverdighetskomplekser når bestemor kommer der, ragende flere hoder høyere enn dét. Kan juletrær få psykiske problemer av sånt?

Vi skulle nok kjøpt det store, rare treet i stedet, så hadde vi sluppet å gå rundt å være engstelige for at vi har et mentalt forstyrret tre stående i stua. Eller vi skulle vært der litt tidligere og valgt et stort og velformet tre. Vi kjenner vel alle det gode, gamle ordtaket: ”Den som er tidelig ute, slipper å ha et mentalt forstyrret grantre i stua.” Er dét ordtaket noe familien Røste Odden kommer til å ta lærdom av?

Heller tvilsomt….

3 kommentarer:

Ida SM sa...

Jeg tror at juletreet deres ville følt seg nydelig sammenlignet med årets her. Noe så tynt og pistrete skal en lete lenge etter. Jeg begynner å humre hver gang jeg ser på det. JA, det er virkelig så tragisk.
Pappa sier at han godt kan dra ned og finne et kjøpetre som kan erstatte det pistrete kvisten han fant i skogen, men NEIDA. Da kan treet heller stå her i stua og skule bort på oss, slik at han kjenner skammen av å ikke finne et skikkelig juletre da han først var ute og lette :P

Udda sa...

hehehe! Vårt er ganske søtt faktisk, så det er ikke så ille nei!

Tins sa...

Jeg elsker det kjente ordtaket!