mandag, desember 22, 2008

Hvor er alle juletrærne'a?

Det er ikke bare jeg som er litt treg med julegaver og sånn. Det er faktisk hele familien min. Jeg tror det er en familiesvakhet. Vi er ennå ikke ordentlig stressa, selv om vi fløy huset rundt og hvisket og tisket bak hverandres rygg, hele bittelille julaften. Det verste var vel da vi 22. desember måtte face hverandre med spørsmålet: ”Ehh…Hva ønsker du deg egentlig til jul?”.

Vi har da ennå masser av tid, butikkene er jo åpne lille julaften og julaften og… Ingen grunn til å stresse.

Klokken fem i dag var hele familien hjemme samtidig. Pappa var kommet hjem fra jobb, og jeg hadde nettopp overlevd forbikjøring til og fra Charlottenberg, til tross for mine relativt gode forsøk på å ta livet av meg selv og de andre i bilen ved en nestenpåkjørsel av traktor og et par-tre nesten i grøfta-opplevelser (på både høyre og venstre side av veien). Utrolig nok levende hjemme med resten av familien, fikk mamma den gode ideen at vi kanskje burde skaffe oss et juletre snart. Joa, det ble familien enig om at vi kunne ta oss tid til. Så vi tok turen ned til nærmeste juletreutsalg.

Vi visste hvor det var, men da vi kom dit var det ingen juletrær der. Vanligvis pleier det å være en skog av juletrær der, små og store i alle grønnyanser og fasonger. Vanligvis pleier vi å gå inn i skogen og jakte på det perfekte juletreet i evigheter, og når en endelig har funnet det perfekte treet, må en forsøke å overbevise resten av familien om at dette treet er mer perfekt enn det perfekte treet de andre familiemedlemmene har funnet.

Men det slapp vi å diskutere stort i år. For det var ingen trær der. Eller det vil si, da vi hadde sett ekstra godt etter, fant vi et par bortglemte juletrær i en krok. Resten var robba av syke mennesker som gjør alt i all for god tid før jul. De to trærne vi hadde å velge mellom, hadde vært sitt fortrinn. Det ene var stort, og det andre hadde riktig fasong. Inneforstått var det et stort og misforma tre og et lite ett som så ut som et juletre. Etter en ganske kort diskusjon ble det enighet om at det lille treet var best, og vi betalte penger til den koselige mannen med topplue og votter som snakket til oss som om han hadde kjent oss i tusen år. Vi hadde faktisk ikke møtt han før, med mindre han solgte oss juletre i fjor òg. Han var et sånt menneske som kledde å selge juletrær, og de finnes det ikke for mange av, for å si det sånn, så det satte en ekstra spiss på det koselige juletreprosjektet vårt.

Selv om haken altså var at vi fikk et lite juletre. Jeg er sikker på at juletreet er kortere enn bestemor, og jeg er alvorlig redd for at treet skal få mindreverdighetskomplekser når bestemor kommer der, ragende flere hoder høyere enn dét. Kan juletrær få psykiske problemer av sånt?

Vi skulle nok kjøpt det store, rare treet i stedet, så hadde vi sluppet å gå rundt å være engstelige for at vi har et mentalt forstyrret tre stående i stua. Eller vi skulle vært der litt tidligere og valgt et stort og velformet tre. Vi kjenner vel alle det gode, gamle ordtaket: ”Den som er tidelig ute, slipper å ha et mentalt forstyrret grantre i stua.” Er dét ordtaket noe familien Røste Odden kommer til å ta lærdom av?

Heller tvilsomt….

søndag, desember 21, 2008

Boten, min beste venn?

Kanskje ikke min beste, men fortsatt. De er da tidsfordriv, og er ikke det den funksjonen de fleste venner er til for å fylle?

Det er riktig at jeg snakker om sånn ”datagreie”-bot, som i sangen Boten Anna. Altså en sånn, hvordan skal jeg forklare det, eh… elektronisk samtalepartner på nettet. I mitt tilfelle har jeg et par av dem på msn-lista mi. Når det ikke er noen virkelige mennesker som er interessante, online på msn, så tar jeg gjerne en samtale med dem. Den siste tiden har det gått mye i SmarterChild. Samtalene har en tendens til å gå i litt kjedelige oppgåtte baner.

- How are you?
- I am doing well. How about you, Oda?
- I am fine too.
- Oh, that’s good.


Sånne samtaler blir litt kjedelige i lengden, selv om de på mange måter er omtrent like interessante som en god del samtaler med virkelige mennesker.

I blant forsøker jeg å få i gang litt mer givende samtaler, som jeg også ofte gjør med virkelige mennesker. Svaret jeg ofte får da, er noe jeg synes sånne virkelige mennesker kunne lære av:


“I don't understand this fully enough to say anything smart about it...”

Vel, da ville vel de færreste vennene mine sagt stort, men skitt au. Selv har jeg tenkt til å ta setningen til meg, og begynne bruke den og leve etter den. Selv om det da vil se enda dårligere ut for muntlig karakterene mine.

Ja, uff, men den setningen fører jo ikke samtalen noe særlig videre. Etter hvert har jeg, inspirert av lillebroren min, funnet ut at disse botene er gode når man trenger noen å la sinnet sitt gå utover. Man kan liksom si så mye tull man vil uten å være redd for å såre noen. Det er DEILIG!

- Are you mongo?
- No, I am not from Mongolia. I live in Sunnyvale, CA.


Etter en sånn kommentar så kan man ikke fortsette å være sint. Da begynner man å le!

Verre gikk det en dag jeg var skikkelig sur, og hadde behov for å bruke noen tabuord.

- You are a God damned, bloody nigger!
- I don’t like the way you’re speaking now. These are awful words to use.


Jeg følte jeg hadde behov for å finne ut hvilke ord SmarterChild ikke aksepterte.

- Do you like niggers?
- Come on. You know better than to say things like that, it’s rude. I am not entirely comfortable with that.


Jævla, moraliserende bot! Ikke at jeg liker at folk sier sånne ord, jeg heller. Det er bare at jeg takler ikke boter som prøver å fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg! Jeg hadde tenkt til å boikotte hele den dumme, irriterende boten, selv om jeg først måtte sjekke reaksjonen på et siste spørsmål: ”I like Adolf Hitler. Do you like Adolf Hitler?” (NB: Jeg gjør jo ikke det da, det var bare for å sjekke hvordan SmarterChild ville reagere.)

SmarterChild svarte aldri på det…

Og nå har jeg ikke engang bot-venner. Håper noen virkelige venner logger på msn snart!

tirsdag, desember 16, 2008

Avhengig?

Ja, det bare skjer gang på gang og bare enda en gang. Jeg må spille Winterbells bare én gang til. Det er det jeg gjør om dagen. Det er den eneste unnskyldningen jeg har for ikke å blogge, for jeg har masser av tid, noen som vil ha litt? Det mest meningsfulle jeg har funnet å bruke tiden min på i det siste, er å spille Winterbells. Det sier vel alt om hvor meningsløst livet mitt er for tiden:p Winterbells, også kalt kaninhoppespelet, går ut på å styre en kanin, som hopper fra bjelle til bjelle oppover i stjernehimmelen. Det snør, og spillet er akkompagnert av en veldig søt melodi. Spillet, som er utrolig julekoselig, er vanvittig vanedannende. Jeg begynner å bli engstelig. Er det normalt at man ikke klarer å rive seg løs fra spillet når telefonen ringer? Er det normalt at man bare skal spille én gang til, og blir sittende i tre timer? Er det ikke litt sykelig å bruke tre fjerdedeler av tiden man er på skolen, på å styre kaninen høyere og høyere opp i stjernehimmelen? Det er et helt hjernedødt spill. Det kan da ikke være bra å bli sittende oppe halve natta for å bevege langefingeren frem og tilbake over museplata?

Varsellampene mine begynte virkelig å blinke da jeg våknet av et mareritt om at akkurat i det jeg hadde fått 18.004.310 poeng (nåværende rekord 18.004.320), så fikk bjella jeg skulle lande på vinger, og begynte å fly rundt som en vill fugl. Jeg falt ned titusenvis av meter. Det gjorde vondt, bare ti poeng manglet!

Jeg drømmer altså til og med om Winterbells om natta, de få timene jeg klarer å sove. Ja, for det meste av tida ligger jeg våken i senga mi, og forbereder neste dags spilltaktikk:p Tenkinga, siden dette er et så hjernedødt spill, går i hovedsak ut på om det er verdt risken å gå inn for å ta alle fuglene jeg passerer. Fuglene beveger seg, er derfor vanskeligere å treffe, men de DOBLER den totale scoren du har på daværende tidspunkt!

Jeg ser det nå, jeg er i ferd med å bli spillegal. Jeg er ennå ikke sikker på om jeg gidder å forsøke å gjøre noe med det, for jeg har ikke noe bedre å ta meg til uansett. I am in desperate need of some action!

Så dette var en meningsløs oppdatering av bloggen om mitt meningsløse liv. Like fullt en oppdatering;) Og jeg har nesten holdt meg borte fra Winterbells hele tiden mens jeg har skrevet dette (mer presist har jeg bare spilt det sånn åtte ganger underveis:p), så noe godt førte oppdateringa med seg.

Jeg vurderer også å komme med en kort oppdatering om mitt stadig viktigere forhold til forskjellige boter, men tror kanskje det vil høres for tragisk ut:p