lørdag, september 01, 2007

Verdene er et helt sinnsykt sted

Verden er et helt sinnsykt sted, og blir bare rarere og rarere! Hvor skal jeg starte? Det her kommer til å bli den lengste bloggoppdateringa mi noensinne. Jeg har jo nesten ikke blogget på en uke, og det har vært en så begivenhetsrik uke som bare det. Håper bare virkelig at noen gidder å lese det her, for det er spennende, eller jeg synes i hvert fall det. Så hvor skal jeg starte. Skal jeg starte med den siste kvelden i Beijing, ja, det gjør jeg, for da spiste jeg nemlig Sushi med Waldorfsalat, er ikke det litt sykt? Jeg spiste også lammekjøtt, kalkun, and, svinestek, roasted duck pizza, green-tea-pizza, reker, frukt, slush, creme brulee, noen søte, hvite japanske greier, brownie, kokosgrøt, gele og noe mer som jeg ikke husker. Vi var nemlig på internasjonal buffé siste dagen i Beijing, og vi spiste mye! Det var sinnsykt herlig, og et helt vilt sted! Vi ni utvekslingselevene hadde det kjempekoselig siste kvelden sammen, og nå virker det som en evighet siden. Alt det sære, rare, skumle og morsomme jeg har opplevd siden da burde nok egentlig vært fordelt utover en evighet, for akkurat nå virker det på kroppen min som om det kanskje rett og slett har skjedd litt for mye…

Uansett, sist søndag, satte jeg meg på flyet til Henan-provinsen, sammen med Gabi (Ecuador) og Mik(k)o (Finland). På flyet var det tre andre hvite mennesker, og vi følte virkelig at vi forlot sivilisasjonen. Vel fremme ble vi mottatt av et par sts-mennesker og vertsfaren min. Vi ble busset til Xuchang, og oppdaget på veien at menneskene som hadde ansvar for oss snakket ytterst dårlig engelsk. I bussen begynte jeg å tenke, hva i helvete er det jeg driver med? Lenger og lenger bort fra sivilisasjonen. Disse menneskene i bussen som det nesten ikke gikk an å kommunisere med er faktisk blant de som snakker best engelsk i dette gedigne overbefolkede området. Vi kjørte inn i byen, og fort inn i et blokkområde, et sånt blokkområde som minner om Polen/Russland, og der pekte de ut en blokk hvor jeg skulle bo, i ett år. Jeg følte meg allerede alene og forlatt på feil side av jorda, og den eneste trøsten jeg hadde var at Miko og Gabi ville være i nærheten. De stoppet bilen og sa: ”Den trettiende drar vi til skolen for å snakke med lærerne deres…” eller noe. Og jeg skjønte at nå ville Gabi og Miko forsvinne og jeg var overlatt til vertsforeldrene mine og den stygge blokka, uten noe mer, frem til den trettiende. Jeg begynte nesten å gråte, og hadde gjort det, hadde det ikke vært for GengJia, min vertssøster som stod kjempesmilende utenfor bilen og ventet spent på sin nye søster fra Norge. Hun er bare vanvittig skjønn! Det gikk liksom ikke an å gråte når hun smilte så stort, så jeg bet meg hardt i leppa og smilte til GengJia, og vi gikk inn i en støvete, grå, ekkeltluktende oppgang, tre etasjer opp, og så åpnet de døra, og det var vanvittig, etter den triste oppgangen hadde jeg ikke forestilt meg en så herlig, delikat leilighet. Den er til å spise opp, og den bedret humøret betraktelig. Den ser ut som en moderne, luksuriøs leilighet med lyse farger, men likevel så mye farger at det blir litt liv, mye lilla, og på veggene skikkelig stilig kunst. Hele leiligheten ser utstudert ut. Også rommet mitt er koselig, med dobbeltseng med grønt sengetøy og århundrets digre vinduspost. En sånn vinduspost som du har plass til å plassere det meste du har av eiendeler og fortsatt sitte behaglig i. Elsker den!

Vel, så var det rart en stund, og jeg begynte å pakke ut, og familien visste ikke helt hvordan de skulle forholde seg til meg. GengJia var kjempesøt og kom med ferskenjuice eller noe til meg, vi spiste og så dro vi på supermarkedet, og etter det feiret vi morfaren til GengJia’s bursdag. Der var hele familien på morssida, masse koselige mennesker som var VELDIG nysgjerrige på meg. Vi spiste kake og alt var koselig bortsett fra da vi skulle starte og spise. Det var dødspinlig, jeg håpet at de ikke skulle tenke over at jeg var utlending som skulle bruke spisepinner, men jo da, alle snudde seg mot meg, det ble blikkstille, og de stirret intenst på spisepinnene mine, og ventet at jeg skulle starte måltidet. Jeg holdt jo på å få nervøst sammenbrudd, og begynte å skjelve på hendene. En ting er å spise med spisepinner sammen med masse andre utlendinger i Beijing, en annen ting er å sitte sammen med drevne spisepinnebrukere som stirrer på deg og forventer at du skal dumme deg ut, og det gikk jo ikke så bra heller at det gjorde noe, siden jeg skalv så fælt på hendene. Så alle lo :p Det gikk bedre etter hvert og det var koselig. Etterpå dro vi ”hjem” igjen. Der fikk jeg dagens største skuffelse da vertsfaren min forsøkte å koble dataen min til internettet og han sa det ikke funka fordi jeg hadde Windovs Vista. Vet ikke engang om jeg tror på det. Uansett så la jeg meg skuffa, men sovnet momentant uten altfor mye hjemlengsel eller Beijing-lengsel.

Neste morgen ble jeg vekket halv åtte, til frokost. Og jeg blir fortsatt kvalm når jeg tenker på den frokosten, æsj og fy! Maten var ålreit, men de ”drakk” bønnemelk, noe varmt ekkelt som er en mellomting mellom suppe og grøt. Også drakk de ikke noe annet, jeg var tørst… Jeg har fått erfare at kinesere generelt drikker mye varme, ekle ting og at det ikke er en selvfølge at du får kaldt vann, brus eller juice. Etter frokosten forsvant familien min, og jeg var alene. Jeg la meg igjen, og da jeg våknet var jeg så alene i verden som jeg aldri hadde vært før. Jeg vet ikke hva det var, men da klarte jeg ikke tanken på å skulle være her i ett år. Livet var fryktelig, og det var som de første dagene i Beijing. ”Oppmuntringen” kom i form av en mail fra Alex da jeg slo på vertsfamiliens datamaskin. Den var signert verdens mest ensomme menneske, og hun fortalte om den gale familien sin og den høygravide vertsmoren, og at STS hadde sendt henne til feil by dagen før. Snart møtte jeg stakkars Alex på msn, og hun fortalte at hun hadde grått hele natta, akkurat som vi hadde gjort første natta i Beijing, den eneste forskjellen var at jeg ikke hadde vært der og grått med henne, så nå hadde hun virkelig vært helt alene. På en eller annen måte hjalp det å ikke være alene om følelsene sine, og å vite at noen hadde det verre :p Egentlig var hele den første dagen trist, og trøsten var at Alex hadde det verre og at det bare var fire dager til jeg skulle få møte og snakke med Gabi igjen. Om kvelden da jeg fikk dataen igjen, og ventet på at mamma skulle logge på, så jeg kunne fortelle henne hvordan jeg hadde det hos vertsfamilien min, så kom vertsfaren min, det var i elleve tida, og det er nå den interessante delen av det jeg har å fortelle starter.

”Tomorrow, we go to Youzhou” sa han. Og det var ingen overraskelse for han hadde snakket mye om at jeg måtte være med dit for å se på hvordan de lager Junzi-vaser (vel, snakket og snakket, det gikk via et oversettelsesprogram på dataen…) og for å møte niesen hans som er på min alder. Jeg visste også at han jobbet i den byen. Så det var helt greit. Men så sa han ”We not come home tomorrow”. Og jeg skjønte jo ingenting, hvor skulle vi være da, og når skulle vi komme hjem. Så jeg forsøkte å spørre når vi skulle komme hjem, og svaret hans var kanskje dagen etter, eller dagen etter der, men det kom an på. Jeg var jo ikke forberedt på å legge ut på en langtur, hvorfor kunne vi ikke bare kjøre hjem om kvelden… Hvor skal vi sove? Jo, han tenkte litt, og sier ”Maybe hotel”. Ja, skal han leie et hotellrom til meg da, i en by som visstnok er 40 min borte? Det var jo bare rart. Og det virket som det bare var oss to som skulle dra. Han klarte ikke svare på spørsmålene mine, og avbrøt samtalen og sa at jeg måtte stå opp halv seks. Så da måtte jeg altså pakke på kvelden, for å dra til et sted jeg ikke visste hvor var for å bli et tidsrom jeg ikke visste hvor lenge var, og bare håpe at vi skulle komme tilbake til vi skulle møte lærerne og Gabi og Miko igjen. Jeg ble direkte engstelig jeg. Dra alene ut på kinesiske landsbygda med en kineser jeg ikke kjenner som nesten ikke snakker engelsk og ikke klarer å forklare meg hva som skjer. Jeg pakket tingene mine, og vurderte å late som jeg var syk neste morgen for å slippe å være med. Neste morgen følte jeg meg nesten halvsyk, men syntes det var dumt å lyve på meg enda mer sykdom, det ville være en dårlig start på forholdet til vertsfamilien min. Dessuten så var det jo spennende, nå skulle vi virkelig ut på landsbygda. Så jeg satte meg i bilen, og til min store glede skulle GengJia være med. Det var en vanvittig kjøretur, jeg oppdaget hva slags ville trafikktilstander som råder i Kina, og ingen bruker belte. Råkjøring mellom de rare, store, svarte, kinesiske eslene (jeg har alltid trodd at esler var små og grå), og andre biler, dyr og mennesker. Overalt var alt flatt og grått, og standarden var en helt annen langs veien til Youzhou enn i Beijing. For så vidt også i Youzhou, selv om Youzhou var hakket over standarden ute på virkelige landsbygda.

Da vi kom frem, ble jeg presentert for niesa og hennes klassekamerat, og så dro vertsfaren fra meg og GengJia, og det var ikke mulig å få noe svar på når vi kom til å se han igjen. Så da stod jeg der sammen med to ukjente, smilende kinesere som jeg måtte stole på passet på meg. Samtalen gikk tregt i starten og vi gikk til en park, som var en slags kinesisk moropark, med masse skog og karuseller. Det viste seg at jentene hadde fått fri fra skolen av klasseforstanderen sin for å være med meg og snakke engelsk med meg. Så hvordan får man i gang en samtale med to 17-år gamle kinesiske jenter som aldri har snakket engelsk med noen før, bare pugget til skriftelige engelskprøver på skolen? Alle parter prøvde hardt, og de snakket i grunnen ikke såå dårlig engelsk. De fortalte meg om hvordan det er å gå på High School i Kina. De starter på skolen halv seks, om morgenen, og slutter ikke før ti om kvelden, i tilegg har de lekser. STAKKARS MENNESKER! Men det var sånn det måtte være, sa de, for i Kina er det så mange folk at det ikke er plass til dem på universitetene og uten universitet så får de ikke de jobbene de vil ha. Det rare er at andre steder i Kina så trenger ikke folk gå så mye på skolen. Det er visstnok verst på landsbygda, og siden disse to jentene bodde i en så liten by, altså Youzhou med 1,2 mill innbyggere (dobbelte av Norges største!), så hadde de bare fri hver tredje helg! De hadde skole fra 5-22 hver dag tre uker i strekk uten fri, det er jo virkelig sinnsykt! Ikke rart de var glad for å få fri fra skolen for å være med meg!

Vi kjørte litt karuseller og tok bilder, jeg stilte meg opp og smilte, men de var ikke fornøyde: ”Pose!” hylte de. Da holdt jeg på å begynne å le, for i Beijing hadde vi mobbet posinga til kineserne når de fotografertes. Nå etter bare noen dager sammen med kinesere så tror jeg at jeg selv har fått uvanen, og at jeg for resten av livet vil vise v-tegn når noen tar opp et kamera.

Vel, jentene var veldig opptatt av at jeg skulle ha det bra, og lurte hele tiden på om jeg var sulten tørst, osv. og de betalte for meg… Og på et eller annet tidspunkt så spurte de altså om jeg måtte på do, og det måtte jeg for så vidt, men jeg tenkte at doene i nærheten sikkert bare var de hull-i-gulvet-doene som jeg har klart å være i Kina i over 6 uker (hvis jeg regner med min og mammas tur til Kina for tre år siden) uten å bruke. Så tenkte jeg litt til og kom frem til at jeg ikke ante hvor jeg skulle sove i natt eller når jeg neste gang kom til å se en do, så jeg innrømte at jeg måtte på do, og tenkte at jeg ikke skulle være noen prippen blondine fra vesten. Så de fant frem servietter (for i Kina eksisterer det ikke dopapir på doene), og vi gikk til et lite hus, og inn på jentedoen. Og de så på meg, og uttrykket mitt og begynte å unnskylde at doene var så dirty. Vel, jeg tenkte at det var greit at doene så møkkete ut, og jeg hadde planlagt å takle hull-i-gulvet-doene, men det som fikk meg til å rygge ut av dohuset var at det ikke var dører på doene, det var rett og slett bare skråa halvvegger mellom doene. Det kunne jeg bare ikke gjøre, spesielt siden jeg i utgangspunktet syntes det var så trælete å gå på hull i gulvet-doene. Ville liksom ikke at noen skulle komme å stirre på min jomfrutur på de doene, liksom. Så jeg bare sa at jeg ikke måtte så mye på do, og heller kunne gå senere, og de syntes sikkert at jeg var en dum, bortskjemt blondine fra vesten, som ikke syntes deres standard var god nok. Selv stakk jeg den lille servietten som skulle være dopapir i lomma, og tenkte at jeg kanskje fikk en til neste gang vi skulle på do, sånn at jeg hadde to små servietter i stedet for bare en liten.

Jeg prøvde å spørre jentene om hva som skulle skje senere på dagen. Jeg var livredd for at de plutselig skulle finne på å stikke tilbake på skolen, så jeg ble helt alene i den ikke-engelskspråklige-verden. De var ikke så gode til å besvare det spørsmålet, men vi skulle i hvert fall ha lunsj med foreldrene deres og så kanskje shoppe. Shoppe i Youzhou var ikke akkurat det som stod øverst på ønskelista mi over ting jeg ville gjøre i varmen med ryggsekken min når jeg var halvsyk, men likevel var jeg glad for at det fantes noen planer videre.

Lunsjen var for så vidt koselig, på en liten møkkete restaurant. Jeg spiste etter deres mening alt for lite, så de trodde ikke jeg likte maten, og jeg ble igjen stemplet som en sær, vestlig blondine. Problemet er bare at kineserne spiser så vanvittig mye, og at jeg ikke var helt frisk. Etter maten var det igjen tid for dobesøk, og jeg mannet meg opp, og tenkte at om doene hadde dører, så holdt det. Ja, doene hadde dører, men ikke lås. Jeg brettet opp buksebeina og fant veien inn på de stinkende toalettene. Noen hadde mensa rundt på gulvet, det var ekkelt, men doen hadde dør, og jeg kom over hull-i-gulvet-do-skrekken min. Tror alle kunne lese av ansiktet mitt hva jeg syntes om doene.

Så var det shopping. På diverse store kjøpesentre. Utvalget var bra, ikke helt som i Beijing da, men Kina er bare et så rart land. De vasket det fine gulvet med sagflis…!

Jentene oppdaget fort at jeg var sliten og ikke så ut som jeg var så innmari ladd for shopping, så de foreslo at vi skulle gå og ta en rest. Og det gjorde vi på en burger-restaurant som het noe som startet på m, og var en vanvittig god McDonalds-kopi. De hadde en liten m i eksakt McDonalds-gulfarge på rød bakgrunn, hehe. Mens vi satt der, så fortalte jentene at klasseforstanderen deres som også var engelsklæreren deres hadde veldig lyst til å hilse på meg. Ja vel, det kunne jo sikkert være gøy, han kan sikkert snakke bra engelsk, tenkte jeg. Også kom den rare læreren. Jeg har alltid forestilt meg at kinesiske lærere skulle være kjempestrenge, kjedelige mennesker, som hadde et veldig stivt forhold til sine elever, og så kom denne raringen valsende inn på m-restauranten og kjøpte brus til meg og elevene sine. Da han først åpnet munnen var jeg sikker på at han snakket perfekt amerikansk, for han hadde så overdreven ekkel amerikansk uttale at man blir kvalm av mindre. Etter hvert forstod jeg at det ikke helt var tilfellet, spesielt da det viste seg at han etter en lengre samtale med meg trodde at engelsk var morsmålet mitt. Vel, det er en del folk i Kina som tror at alle ”hvite” har engelsk som morsmål, så de tror jeg snakker perfekt engelsk selv om de vet jeg kommer fra Norge. Generelt er jeg imponert over kinesernes geografi-kunnskaper. Folk som har vært i USA som utvekslingsstudenter forteller jo at de ikke har klart å finne en eneste amerikaner som vet hvor i verden Norge er. Her er de faktisk ganske gode på det, og når jeg spør om de vet noe om Norge, så er det kaldt, har vakker natur, mye fjell, fjorder og det er et rikt land. Derimot virker det faktisk som de vet mindre om Sverige. Det var noen som hadde hørt at i Sverige så hadde de ikke TVer… Men hun som spurte om det faktisk var tilfellet, la til at hun ikke trodde på det selv. Ellers har de et litt merkelig verdensbilde med Kina i sentrum her. På kartet ligger Norge og Europa lengst vest, mens USA ligger lengst mot øst. De har delt opp globusen i feil hav da de lagde kartene sine. Slik at skille mellom øst og vest er midt på kartet, det må da være utrolig forvirrende.

Så kom vertsfaren tilbake, mens vi satt på m. Og jeg prøvde å finne ut hvor vi skulle sove i natt, men fikk ikke noe bra svar. Nå skulle vi ut i villmarka for å spise middag. Vi kjørte på den mest humpete veien jeg har opplevd noensinne, om du ganger gårdsveier i Norge med ti, så kan du kanskje forstå hvor shaka vi ble. Vi kjørte rundt inni maisåkre og kom til slutt frem til restauranten. Der var fortsatt engelsklæreren med, og de to jentene. Og vi spiste, og jeg spiste ikke nok. Engelsklæreren syntes jeg var flink med pinnene, og tilstod at han selv var dårligere, for han hadde aldri lært å holde pinnene riktig. Etter det har jeg hørt flere kinesere si at de selv faktisk har problemer med pinnene. Jeg prøvde å utnytte engelskkunnskapene til folkene rundt bordet til å få klargjort hvor vi skulle sove om natta, og jada, vi skulle bo på hotell, jeg og GengJia. Og gjennom oversettere så lovet vertsfaren min at vi skulle dra hjem i morgen. Jeg følte meg trygg en stund før jeg så hvor mye de drakk. Herre Gud, de skulle jo kjøre meg til det hotellet. Begynte å tenke på det kurset som vi hadde på skolen i fjor, om ikke å sitte på med folk som hadde drukket. Om ikke folk husker det, så var det fordi nitti prosent av klassa skulka det. Vi skulle lære å si at vi ikke ville sitte på, at man ikke skulle kjøre så fort og å be dem stoppe og heller gå om det var for ille. Hvorfor lærte vi ikke å si det på kinesisk? Jeg kunne ikke akkurat nekte å sitte på heller, da ville jeg være forlatt på et ukjent sted ute på den kinesiske landsbygda, med en sannsynlighet på 0,001 for å møte noen som kunne snakke engelsk. Dessuten bør jeg holde meg unna landsbygda i følge vaksinasjonsdama i Hamar, for egentlig burde jeg vært vaksinert mot den japanske myggen som kan befinne seg ute på landsbygda i dette området, men det fikk vi ikke tid til før jeg dro. Vel, så jeg satt med hjerte i halsen hele veien tilbake til hotellet, og på hotellet så viste det seg at mine to nye, kinesiske venner skulle bo der sammen med oss. Det var kjempekoselig, men jeg forstod ikke hvorfor, siden de bodde rett i nærheten. Vi hadde bare booka et to-mannsrom, så jentene måtte sove på gulvet, men det gjorde ingenting sa de, for det var de vant til. Det gjorde man ofte i Kina. Hotellet var ganske så fint i grunnen, og jeg tror ikke jeg har sovet så godt siden jeg kom til Kina. Herlige senger, dyner, som luktet rent, og air condition. Jentene måtte stå opp klokka 5 for å gå på skolen, men jeg og GengJia sov til ni.

Neste morgen var jeg spent på når vi skulle dra hjem, men det var det ingen som kunne svare på, bare senere. Først skulle vi spise frokost, og jeg forstod også at vi skulle til det stedet de produserte vaser. Det var en mann med sjåfør som tok oss med for å spise frokost, altså bare meg og GengJia, og vi spiste på en vestlig restaurant, vestlige restauranter kaller de kafeer. Det var sannsynligvis den eneste kafeen i Youzhou, og de hadde kaffe! Så om morgenen så drakk jeg kaffe latte! Også spiste GengJia pizza, og jeg syntes ikke jeg kunne spise pizza til frokost, så jeg bestilte noe merkelig brød, som jeg ikke forstod noe av, og som ikke smakte godt, så jeg spiste meg heller mett på den herlige fruktsalaten de hadde der. Etterpå dro vi med vertsfaren min og andre menn til vaseproduksjonsbyen. Fabrikkpipene stod tett, og det var ganske smoggy, men vasene viste seg å være mer interessante enn jeg hadde trodd de skulle være. Vasene og det andre porselenet var veldig vakkert, jeg tror jeg liker Junzi-porselen. Det meste var farget i lillanyanser, som var veldig fint. Det var altfor dyrt til å kjøpe noe. Vi så også hvordan de lagde vasene, og de var kjempeflinke, jeg ble virkelig imponert!

Så da tenkte jeg at det var tid for å reise tilbake, men først skulle vi spise, igjen. Og jeg spiste igjen for lite, og vertsfaren min drakk etter min mening ALTFOR mye til å skulle kjøre oss tilbake til Xuchang. De begynte å drikke det som skulle være i de små glassene i vinglass. Jeg ble alvorlig bekymret. Jeg fortalte at i Norge så får man ikke kjøre etter at man har drukket, og de bare lo av meg. Det er virkelig, virkelig fælt å være avhengig av et menneske som du ikke kan kommunisere ordentlig med, som du ikke stoler på og som begynner å bli full. Vi satt og spiste middag leeenge. Så kjørte vi tilbake til Youzhou, og på veien beæret vertsfaren min meg Junzi-porselen til 888 yuan (8 er et lykketall). Jeg satte veldig pris på det, og jeg tror virkelig at alt som skjedde på turen skjedde i beste mening fra alle, men det var så fælt å ikke vite noe, og ikke føle at jeg kunne stole på det menneske som hadde ansvaret for meg og som jeg ikke kunne klare meg uten. Men han gjorde det meste bare for å være snill.

Tilbake i Youzhou trodde jeg at vi skulle dra videre tilbake til Xuchang, men det skulle vi ikke. Senere, sa vertsfaren min, og foreslo at jeg og GengJia skulle ta en rest på hotellet, og så booket han et nytt hotellrom til oss. På en måte var jeg letta over at han ikke skulle kjøre oss hjem i så påvirka tilstand, for han kjørte ille nok i utgangspunktet. Så da var det bare å vente på at han ble edru og fant ut at han ville kjøre oss hjem. Det var koselig å se på rare kinesiske TV-show med GengJia på hotellrommet.

Så ringte vertsfaren min, og han sa at det ikke var sikkert at vi skulle tilbake i dag, likevel. Det kom an på om han fikk tid. Kunne han ikke bare kjørt oss hjem i stedet for å sitte og drikke og spise halve dagen? Han sa også at om jeg var sulten kunne han få en venn til å ta oss med for å spise vestlig mat. Jeg var lei av å spise, og syntes det var fælt at han ikke trodde jeg likte kinesisk mat, og jeg sa til han at jeg gjerne kunne spise kinesisk, men at jeg ikke var sulten nå. Han sa vi skulle ringe når vi ble sultne. Det gjorde vi aldri, for snart ringte han GengJia og sa at vi skulle gå ut for å spise. Og igjen var det inn i en fremmed bil, og til den samme restauranten som vi hadde spist frokost på. Der satt det to jenter og ventet på oss. De var 19 og 21 år, og snakket hakket dårligere engelsk enn jentene jeg hadde vært med dagen før. Nå var det virkelig vanskelig å holde samtalen i gang. De hadde pyntet seg, og hun ene hadde skikkelig stilige sko, ble direkte misunnelig, men i Kina selger de ikke damesko som er større enn 39, så sannsynligheten for at jeg skal finne sånne sko i min størrelse er egentlig ikke-eksisterende. Så spiste vi igjen. Mot slutten av måltidet begynte de å snakke om at vi måtte dra tilbake til hotellet for å hente tingene mine. Jeg skjønte ingenting. Vel, jeg skulle ikke tilbake til Xuchang, neida, vi skulle bare bytte hotell til Youzhou hotell. Det var det hotellet noen tidligere hadde fortalt meg om, som var Youzhous fineste hotell. Vi hadde kjørt forbi en gang, og hotellet hadde fire stjerner. Så vidt jeg etter hvert forstod, så var det onkelen til hun ene jenta som betalte. Jeg forstod mindre og mindre jeg. De to jentene og GengJia skulle være med meg til hotellet. Der sa de at vi skulle Busse, og jeg har fortsatt ikke forstått hva det skulle bety, eller om det har noen rot i noe engelsk ord, men jeg måtte jo bare bli med da. Da vi kom dit satt vi i resepsjonen og fikk drops og vann, og så kom de og tok skoene våre, og gav oss sandaler!

Etterpå ble vi ført inn i en garderobe med skap, og det gikk damer rundt i hvite uniformer og jeg kunne se noen halvgamle damer i undertøy sitte inne i noen rom som så ut som badstuer osv. Så sa jentene til meg: ”Take off your clothes!”. Og der stod jeg. Hva i helvete er det her for et sted? Det ser veldig fint ut, kan noen forklare meg hvorfor jeg skal kle av meg? De andre kledde av seg, så da kledde jeg av meg og, og vi gikk videre innover, i et stilig rom flislagt med små fargede fliser. I midten av det store rommet var det et plaskebasseng med en badeand, og langs sidene var det stilige flisbelagte dusjer. Noen av de uniformskledde damene tok håndkledet mitt, og dyttet meg inn i dusjen. Og der stod jeg naken sammen med masse andre kinesere (det var bare jenter altså). Så må jeg bare si at man får kroppskomplekser av å være naken sammen med supertynne små kinesere. Snart kom den ene av kveldens to nye jenter bort til meg med en masse såper og forklarte hvem som var for ansiktet, hva som var balsam osv. Så dusjet jeg altså, bare avbrutt av en uniformskledd dame som kom med tannbørste med tannkrem på og glass med vann. Haha, det er noe av det rareste jeg har opplevd. Så stod jeg og pusset tennene inni dusjen…

Vel, vi kledde på oss, men vi fikk ikke ta på våre egne klær. Vi tok på oss noen rare brune pyjamaser. De så litt sånn kinesiske ut, og så gikk vi opp i ett stort rom, med bar og biljard, bordtennis, datamaskiner osv. Det var masse mennesker i de rare pyjamasene der. Jeg hev meg over datamaskinene og kontaktet den ”virkelige verden”, og prøvde å forklare alle de rare tingene som hadde skjedd de siste dagene, og at det var så mye rart at det ikke var mulig å fortelle om! Og at jeg inderlig håpet at jeg kom tilbake til den forståelige delen av verden igjen, en gang i fremtiden!

Så var det rommet vi skulle sove i, hahahahahahahaha! Det er…jeg har ikke flere ord… Verden er bare såå rar! Det var et kjemperom, med sikkert over 50 senger, og sengene så ut som stoler. Det lignet egentlig litt på sånne flyseter som er på førsteklasse på langflygninger, som er både stol og seng. Og over sengene så var det TVer, en TV per seng, haha! Av en eller annen merkelig grunn var seng/stolene dekket av håndklær i tilegg til lakener. Alt sammen så veldig behaglig ut, og jeg gledet meg til å sove i senga mi. Da jeg hadde lagt meg kom det en mann og serverte meg vannmelon på bordet ved siden av senga…

Det var ikke noe behaglig å sove der, for noen mennesker valgte å ha TVene sine stående på hele natta, vet ikke om de så på, eller bare sovnet uten å skru dem av. Vi sov til åtte om morgenen og spiste frokost i den fantastiske spisesalen. De serverte kun kinesisk frokost, og det var godt nok det, men hvorfor kan ikke bare kineserne drikke noe kaldt til frokost og ikke bare varme ting med grøt/suppeaktig-konsistens. Jeg så at de solgte sprite, så jeg gikk for å kjøpe det, jeg ville betale det selv, tok frem penger, men de tok jo ikke penger de satte det bare på rommet, eller ikke rommet da, men nummeret på skapet mitt… Og da måtte onkelen betale, også virket jeg igjen som en fryktelig blondine fra Vesten som ikke klarer seg uten brus. Men jeg må bare ha noe å drikke, jeg… Spesielt i varme Kina.

Vel, så dro vi av gårde igjen. I bilen spurte onkelen til hun ene jenta meg ”Can you make coffee?” Og så sitter man der (vel, han spurte gjennom jentene for han kunne ikke snakke engelsk), hva svarer man på det. Ja, jeg kan bruke kaffetrakteren jeg har hjemme ja, og jeg kan lage instant coffee? Jeg prøvde å forklare at om jeg hadde noe lage kaffe med, klarte jeg det, men det gikk liksom ikke, og jeg forstod ikke hvorfor de spurte. Så dro vi til bygningen hvor vertsfaren min jobber, og skulle vente på et kontor der. De nye venninnene mine var fortsatt med. Så kommer onkelen med kaffebønner, og en kaffekvern. Haha, husker jeg brukte en antikk sånn sammen med mamma en gang da jeg var liten. Det var kjempegøy å lage kaffen fra bunnen da jeg var liten, og det blir sikkert bedre kaffe av det og. Så ville de at jeg skulle lage kaffe, og jeg begynte å helle bønnene ned i kverna, og mente det var sånn jeg og mamma hadde gjort det da jeg var liten, også begynte jeg å sveive, begynte i feil retning, og da tok onkelen kverna tilbake, og lagde kaffen selv, og det var bra, for det neste kaffelagingsinstrumentet han kom med, det har jeg virkelig aldri sett maken til. Prinsippet var nesten det samme som kaffetrakteren hjemme, men vannet skulle dampe opp og så renne ned, gjentatte ganger, og ja, kaffemaskinen var rar. Så fikk vi kaffe, og de gav meg melkepulver og sukker, men jeg foretrakk å ikke bruke melkepulveret, for jeg er så usannsynlig lei av melkeerstatningsproduktene de har her i Kina. Jeg tok ikke i sukker heller, og da så de på meg som om jeg kom fra månen. Du kan ikke drikke kaffe uten melk og sukker, fikk jeg beskjed om. Det pleier jeg faktisk ikke å gjøre i Norge, men nå ville jeg bare ha kaffe, og den kaffen var faktisk veldig god, veldig kaffe! Etterpå så sa de ”We see you like coffee, you have this at home, you buy, very cheap!”. Jeg avslo. Jeg vil ikke kjøpe dyre kaffebønner hele året, og er man i Kina så er man i Kina, og får prøve å leve uten kaffe. Vel, etter kaffen skulle jeg smake tradisjonell kinesisk te, og de lærte meg at man alltid skulle lukte på teen før man drakk den. Av en eller annen grunn så trodde de ikke jeg likte teen heller, selv om jeg drakk mye, og sa at den var god. Det var den og. Uansett så trodde de ikke på meg, og kom med Lipton tea i et pappkrus til meg. Vel, jeg takket for den, og smakte på den. Æsj, tenkte jeg, jeg kan ikke drikke sånn her te uten sukker og melk, så jeg tok veien gjennom rommet og hentet meg melkepulver og sukker og tok opp i teen, og da så de ikke lenger på meg som om jeg kom fra månen, heller som om jeg kom fra Mars, Pluto, eller fra enda lenger borte. Øynene holdt på å trille ut av skallen på dem. De hadde aldri sett at noen hadde sukker eller melk i teen, og jeg forstår at man ikke skal ha det i kinesisk te, men dette var ikke kinesisk te. Så lo alle av meg, og jeg prøvde å forklare meg med at i England så drikker man alltid te med melk og sukker… Tror de godtok det da, men det var noe av det rareste de hadde sett.

Vel, så brakte jeg det evige spørsmålet på banen igjen: Når skal vi hjem? Og de begynte å snakke om at jeg skulle være med i bursdagen til en eller annen unge, og jeg begynte å bli fortvila, for det var den trettiende, altså dagen da jeg skulle møte Gabi og Miko igjen. Dagen jeg hadde gledet meg så sinnsykt til. Jeg prøvde å få noen til å ringe til vertsfaren min, men de sa at han var opptatt og jeg holdt på å begynne å grine. Alle menneskene var så snille, men jeg stolte ikke på noe eller noen. Jeg visste ikke klokkeslettet for når vi skulle møte lærerne og Gabi og Miko, og det virket ikke som noen brydde seg om jeg kom tilbake i tide, eller kom tilbake i det hele tatt. Helst ville de ha meg i Youzhou hvor ingen har sett utlendinger før, og går og peker på meg på gata, ler og stirrer, og alle ungene kommer løpende og river meg i håret for å kjenne på ”golden hair”, som det blir kalt av dem som kan litt engelsk. De oppførte seg som om jeg var en prinsesse, men jeg ville ikke ha kaffe eller annen vestlig mat, eller dyrt porselen, jeg ville bare vite hva som skjedde rundt meg, når jeg kom tilbake og at jeg ville bli kjørt tilbake av en edru og pålitelig sjåfør.

Vel, vi hadde en photo session før vertsfaren min kom. Jeg måtte pose med alle de forskjellige menneskene, så alle fikk bilder med alle sine kameraer. Det hadde hele tiden en tendens til å dukke opp tanter, onkler slektninger og venner, og for så vidt ukjente som kom bort for å se på meg, snakke med/om meg osv. Men til slutt dukket også vertsfaren min opp. Og så skulle vi spise. Spise, spise, spise, jeg spydde snart av all spisinga, jeg ville tilbake, så jeg visste at jeg kom tilbake. Jeg spurte når vi måtte være i Xuchang, men fikk ikke noe svar. Så vi spiste, og det er ikke så mye å si om det utenom at det kom noen søte katter og høner vraltende inn i rommet vi satt og spiste, og at det kom en kakerlakk ut av maten til GengJia. Heldigvis drakk de ikke så mye denne gangen, for nå skulle vi faktisk hjem. Vel, selv om vi satt på kontoret en stund til først, og GengJia spilte spill på dataen. Så dro vi, og plutselig skulle de to jentene være med oss til Xuchang…

Så kjørte vi hjem, og Gud så tøft det er å befinne seg 90% av strekningen i motgående kjørefelt! Selv om vi var på vei hjem, så trodde jeg aldri at vi faktisk ville nå frem før vi døde. Også lo de av meg som brukte belte! Halvveis sier vertsfaren min at vi ikke rekker hjemom før jeg skal møte lærerne og de andre, vi må dra direkte, og det var helt greit for meg. Han sa vi skulle være der klokka fire, og vi kom et kvarter for sent. Det var så utrolig unødvendig! Ikke at jeg har noe å si på det med forsentkomninger, men likevel, jeg ville gjerne hatt sjansen til å rekke det første gang vi kom dit. Jeg kom skjelvende inn i rommet, og der var Gabi og Miko, og jeg var tilbake i den virkelige verden!

Jeg er nå kjempeglad for at jeg ikke sa jeg var syk da vi dro til Youzhou, for jeg har seriøst aldri opplevd så mye på tre dager før. Det var jo kjempespennende, men underveis var jeg usikker på om jeg burde blitt med. Uten at noen egentlig noen gang gav meg noe valg.

Jeg prøvde å få fortalt alt til Miko og Gabi, men det var bare så altfor mye, og jeg visste ikke hvor jeg skulle starte, og vi avbrøt hverandre hele tiden med hver våre opplevelser. Jeg tror i grunn ingen hadde opplevd så mye rart som meg, men Gabi hadde blant annet byttet familie. Også utvekslet vi sladder om de andre utvekslingsstudentene. Timo hadde måtte evakueres på grunn av gasslekkasje, og Alex var fortsatt ikke veldig fornøyd. Adrian slet med sin nye levestandard, og plutselig ville ikke familien til den andre Gabien ha henne lenger, for plutselig kom faren i familien hjem, og de hadde ikke plass til henne. Vi møtte jo også lærerne, som gav oss masse kjedelig informasjon om hvordan ting skal være, og det vil jeg fortelle mer om senere. Lærerne var to unge koselige damer, og de skal vi ha i kinesisk, etter at vi har vært på de vanlige skolene våre. De lurte også på hvordan vi hadde det, og om vi hadde noen problemer. Også fikk vi telefonnumrene deres så vi kunne ringe dem om det var vanskeligheter. Tror det er meningen at de rett og slett skal passe på oss. Så begynte de å snakke om Xuchang TV. Vel, de skal lage noen greier om oss, og jeg har ikke forstått hvor omfattende det er. Det virker som de skal følge oss gjennom året. Herre Gud, det er så flaut. Så filmer de kanskje kinesisktimene våre, også skal jeg sikkert si hanyue, som betyr kinesisk, også gir jeg det sikkert med feil tonefall, så det i stedet får betydningen koreansk (eller var det vietnamesisk eller taiwansk det betydde med annet tonefall). Så vil de sikkert sende det om igjen og om igjen på TV, så kineserne kan le seg skakke av den dumme norske jenta.

Etter at vi hadde vært på kinesiskskolen så hadde vi velkomstmiddag, og der var det ei koselig jente som het Jojo, eller ble kalt Jojo. Hun hadde vært utvekslingsstudent, og snakket altfor bra amerikansk, men jeg likte henne kjempemasse, hun snakker engelsk og kinesisk, kjenner vestlig og kinesisk kultur og vet hvordan det er å være utvekslingsstudent. Tror det er bra å kunne få hjelp av henne. Også var hun koselig. Middagen var god, men jeg skulle ønske ikke de kameraene hadde vært der, og filmet alle spisepinnetabbene våre…

Hjemme igjen var fortsatt Youzhou-jentene på besøk, og de skulle sove på GengJias rom. Jeg tror faktisk de hadde blitt med tilbake for å være sammen med meg, og være koselige mot meg. Kinesere er de mest hjelpsomme og imøtekommende menneskene jeg har møtt noen gang. Vi hadde det ganske koselig, og vi hadde enda en photo session i stua. Men de la seg tidlig for de måtte tilbake til Youzhou klokka fem om morgenen…

Den kvelden fortalte vertsfaren min meg hvor det var supermarkeder, og hva som var adressen min, så jeg kan ta taxi hjem. Jeg følte meg plutselig ikke så avhengig av andre mennesker lenger. Dessuten har jeg fått kinesisk mobil, og har nummeret til kinesisklærerne og Gabi og Miko. Og det herligeste av alt er at Gabi nå bor nesten rett ved siden av meg. Jeg er ikke lenger helt alene i verden :D

Det er nå to dager siden jeg kom hjem fra Youzhou, og det har tatt litt tid å få blogget om det, har ikke hatt så mye tid, også har villet fortelle så altfor mye, og det verste er at jeg nå har opplevd så mye annet som også hadde fortjent en plass i bloggen, men det har jeg ikke tid til, og tviler på at noen gidder å lese mer om de har lest ned hit. Applaus til dem som har gjort det! Nå skal jeg bare lese igjennom selv og rette de verste skrivefeilene, har skrevet det her så altfor fort. Aner ikke om jeg egentlig gidder å lese igjennom i det hele tatt.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Oda!
Dette høres jo ut som et eventyr! Så mange opplevelser. Jeg leste dette i går kveld og ble helt facinert. Lykke til med skolestart også da, og vi er mange som følger med deg fra Norge.
Hilsen Anne :-)

yvånn sa...

Oda, jeg som liksom skulle gjøre lesker... Utrolig bra innlegg.. Du skriver så bra, så jeg setter meg liksom helt inn i det, føler nesten at jeg er der med deg.. Og gurimalla.. Det var så mye jeg tenkte på underveis som jeg måtte kommentere, men nå husker jeg jo ikke hva det var.. Har du limt det inn i et worddokument for å finne ut hvor langt det er?
Vent litt.. Jeg gjør det jeg..
6.908 ord, og 12 sider (med tahoma) Med times ble det 10 sider og 2 linjer..
Men SEKSTUSENNIHUNDREOGÅTTE ord, det er syyykt.. og det værste av alt er at det var interresant.. Gurimalla så bra du skriver.. Jeg savner deg jeg Oda.. Jeg vil besøke deg.. Og jeg som har blitt skikkelig blakk..

Udda sa...

Blir saa glad naar folk er saa interesserte at de gidder aa lese alt det der!

Nesten sjutusen ord, serioest Yvonne? Haha, det er jo vilt, en sak i HA boer jo ikke vaere mer enn 250, og naar man skriver i HA foeles det iblant langt. Sjutusen ord, det er helt vanvittig, og enda mer vanvittig at folk gidder aa lese saa mye og synes det er interessant, men egentlig saa er det jo det og! Hvertfall interessant aa oppleve det;)

Tale sa...

HERREGUD, så langt innlegg! Men det høres ut som det skjer masse kjempespennende, og jeg er litt misunnelig! ikke kjempemisunnelig, for det høres litt skummelt ut, men litt misunnelig, fordi du får oppleve så utrolig mye !

Oda T. sa...

oji må egentlig si det virker sykt spendene å være der nede=) (selvom jeg forstår meget godt at det sikkert er ganske skummelt å:P)
skulle likt å se de stole på det hoteltet foresten, de virket ganske fancy =P hehe du blir kansje rikskjendis i kina å;P det tv programet håper jeg noen legger ut deler fra og legger det ut på youtube:D men uansett kjempegøy å lese det du skriver:) for liksom en helt annen oppfating av hvordan jeg trodde kina var:P

Tina sa...

Jeg fortsetter den iherdige blogglesningen. Hadde grua meg til dette, men det var ganske spennenede og morsom lesning.

Udda sa...

:D