fredag, august 24, 2007

Om å bo sammen og om å dra fra hverandre

Så nå har vi gått hverandre på nervene i tre uker snart, og på søndag drar vi til vertsfamiliene våre. Og det er trist, det er skikkelig trist!

Jeg har blitt skikkelig glad i Beijing, fine, forurensede, store byen! Og det er så trist å dra fra de andre, kommer jo kanskje nesten ikke til å se dem igjen. Det er snakk om at vi skal reise på noen turer sammen i løpet av året, men bortsett fra det får jeg ikke sett de fleste før jeg drar hjem igjen. Når det kommer til turene, så er det snakk om Shanghai, HongKong og Tibet. Tibet hadde vært sååå kult. Oda vil til Tibet!

Uansett så drar Gabi1 og Adrian til Naning i Sør-Kina, Liv, Madeleine og Timo blir i Beijing, jeg, Gabi2 og Miko drar til Xuchang (midt i Kina) og stakkars, stakkars Alex drar kav alene til Zibo (midt mellom Beijing og Shanghai, om det sier noen noe). Alexandra har ikke snakket med familien sin en gang. Jeg synes hun er modig som drar, men synes virkelig det er urettferdig at hun må være alene i hele år. Så vidt hun har fått høre så skal hun gå på en internasjonal skole som underviser på engelsk da, så det finnes også grunner til å misunne henne. Utfra hva vi nå vet om skolene våre vil jeg si at Madeleine har mest å klage over. Hun har fått høre at skolen hennes er en skole for en muslimsk minoritet i Kina. Hun skal derfor altså gå på en muslimsk skole. Men hun slipper å bruke burka da.

Jeg ansees for å være en av de heldigste. Jeg er definitivt den som har kommunisert mest med vertsfamilien min, og det virker virkelig som om de gleder seg til jeg skal komme. De har forbredt seg i et halvt år, og er kjempekoselige og nysgjerrige på Norge. Dessuten har de sendt bilder, og da jeg viste de andre utvekslingselevene bildene av familien min og den store leiligheten deres ble det lagt relativt seriøse planer om å drepe meg for å få ta over familien min…

Jeg gleder meg til å komme til familien min, fordi jeg er spent på dem, og tror jeg vil like å ha en familie rundt meg som bryr seg om meg igjen. Men enda mer gleder jeg meg til å komme et sted med ordentlig bad, faktisk to bad. To herlige bad som jeg har sett bilde av, med ordentlig dusj, og som sikkert har lås og ikke har glassvindu i døra. Jeg gleder meg til å få mitt eget rom, som jeg kan lukke døra til. Så gleder jeg meg til å se Xuchang, den lille byen, som sikkert ikke er så forurenset som Beijing. Altså den lille byen, det setter liksom ting i perspektiv da. Byen har 4.5 mill innbyggere, og er altså like stor som Norge. Det er like stor sannsynlighet for å bli født i Xuchang som i Norge (vel, ettbarnspolitikken her fører vel til at det faktisk er litt større sannsynlighet for å bli født i Norge, men om du plukker et tilfeldig menneske fra verden er det like stor sannsynlighet for at vedkommende kommer fra Xuchang, som fra Norge!). Det er like mange som snakker Xuchang-dialekt som det er mennesker som snakker norsk. Da føler man at man snakker et uvesentlig språk, altså. Hallo, hva slags lite, tulleland er det jeg kommer fra, er ikke landet mitt viktigere enn en såkalt ”liten by” i Kina?

Også må vi snart si ha det til hverandre, og jeg har blitt så glad i folka. Kommer til å savne dem så utrolig. Vi har delt så mye i de tre ukene. Det er bare å begynne å ramse opp ting vi har vært sammen om og delt; først og fremst har vi jo delt bad, vi har delt nettverkskabler, mat og drikke, bakterier og forkjølelse, vi har vært sammen om hjemlengsel, lekser og problemer. Også har vi hatt masse, masse moro sammen, vi har sett Borat, Babel, Nottinghill og femti år gamle tyske filmer, haha! Og vi har vært med hverandre rundt hele Beijing, vi har shoppa, alt for masse (selv om det er billig), og spist på halvparten av Beijjings McDonaldser og KFCer (flaut, vet det, men ikke på halvparten, egentlig, langt fra halvparten, for byen er jo stappa av McDonaldser). Også har vi spist fantastisk kinesisk mat, Beijing And :D Også er vi flinke til å lage moro om kvelden og!

Vel, og nå skal vi bare dra fra hverandre… Buhuuu!

Tibet, see you all in Tibet (evnt Shanghai/HongKong)!

3 kommentarer:

yvånn sa...

Åhh.. Det høres så trist ut for deg Oda.. Forstår vikrelig at dette kommer til å bli vanskelig.. Men det er på en måte bra at du synes det er litt trist da.. Hadde jo vært værre hvis du gledet deg til å slippe unna dem, for det villa da tilsagt at du ikke hadde hatt det noe bra med dem disse ukene..

Tina sa...

Lurer på hva som er galt med meg jeg. Det eneste jeg har tenkt på mens jeg har lest de siste innleggene, er at de er litt sånn rosabloggete. "Det blir såååå trist assa!"
Eller det har jo vært fint å lese om hva du har gjort og hvordan du har hatt det og sånt, det er klart. Det har bare hatt en liten spiss av sånn som vi bruker mye tid på å henge ut ;)
Unnskyld hvis du synes jeg er slem, det er ikke det jeg prøver på. Jeg bare synes det er litt morsomt at du var litt sånn en gang!

Udda sa...

Det er ikke slemt. Jeg blir ikke lei meg, verre med det du sa om knærne mine den gangen. Altså jeg har begynt å liste opp unnskyldende argumenter i hodet mitt for hvorfor det går greit at jeg er litt rosabloggete her, ikke minst motargumenter for å kalle dette rosabloggete, men innser at jeg bare vil bli oppfattet som sta og vanskelig om jeg skriver dem ned... Uansett, det at vi henger ut ting ved rosabloggerne, har vel aldri betydd at vi ikke har tilsvarende tendenser selv. Hvis vi aldri skulle være noe av det vi henger ut, hadde vi ikke vært....