søndag, august 05, 2007

I Kina

Nå er jeg i Kina, og det er helt vanvittig, jeg er på den andre siden av kloden, uten noe av det som er kjent og kjært, og det har jeg tenkt til å være i ett år. I går gjorde tanken på det meg nesten gal, men i dag har jeg hatt det kjempefint og syntes at alt er spennende og at jeg er dødsheldig som er her. Følelsene går opp og ned som en berg og dalbane, og det må nesten oppleves for å forstås, men nå har jeg det altså bra. I går kom vi til stedet vi skal bo i Beijing, og vi var fire jenter om ett bad med do omtrent inni dusjen på det to kvadratmeter store badet uten lås. Der var det heller ikke håndklær eller dopapir. Rommene hadde heller ingen lås som fungerte (noe som har ført til store bekymringer når jeg forlater laptop osv) og verst av alt, den lovede internett-tilkoblingen fungerte ikke. Alle de andre så ut som de led av alvorlige depresjoner, og det var seriøst ingen som snakket med hverandre.

Vi er ni utvekslingselever i Kina. To jenter fra Sverige, to gutter fra Finland, to jenter fra Ecuador, ei fra Tyskland og meg da (som kommer fra Norge og er jente, om dere ikke husker det). Vel, jeg er totalt språkforvirret, og snakker om dagen en fantastisk blanding av svensk-norsk-tysk-engelsk (og snart kinesisk, hehe). Hva skal jeg si om disse menneskene, som fortsatt virker deprimerte og litt innesluttede. Jeg følte meg faktisk som den mest positive og utadvendte i går, og det til tross for at jeg hadde det helt forjævlig, var utslitt osv, og det er ganske ekstremt med tanke på hvor utadvendt jeg er i utgangspunktet. Alexandra, fra en tysk by som ligger på grensa til Polen (byen er halvt polsk og halvt tysk, er ikke det kult?), er hun som jeg bor på rom sammen med. Hun ligner faktisk sinnsykt på Ida SM (kanskje fordi Ida også er litt tysk?), ikke bare utseendemessig, men i kroppsspråk og klesveien (ikke så mange ullsokker i varme Kina da!). Ellers er en av de største forskjellene på Ida og Alexandra at Alexandras engelsk ikke er helt i samme klasse som Idas… Dette byr ikke på store problemer, men jeg begynner allerede å bli kvalm av engelsk som er dårligere enn min egen (og Kina er nok det stedet i verden hvor det faktisk er mange som er vesentlig dårligere i engelsk enn meg:p).
Vel, så i går kjøpte vi dopapir og håndklær (for å forklare at vi ville ha håndklær tok jeg en liten oppvask klut, sa ”bigger”, og viste at jeg tørket hele kroppen), og spiste en middag. Nesten ingen spiste noe i det hele tatt, og ingen snakket. Etterpå dro vi hjem, og om kvelden så lå jeg og Alexandra og gråt og sa at vi skulle dra hjem i morgen…

Men det har vi absolutt ikke gjort! Nå har noen fikset låsen til rommene våre (ehm…ja vel da, forklart oss hvordan vi bruker nøklene ;p, er ikke alltid greit å være meg), og vi er på internett, eller hvertfall Alexandra. Hun sitter og ler og gråter og snakker med vennene sine på msn. Jeg skal bruke laptopen hennes etter henne, og ta dette jeg skriver nå, over med en minnepinne og håpe at http://www.udduddudda.blogspot.com/ er en av internettsidene kinesiske myndigheter ikke kødder med, hehe! Grunnen til at jeg ikke er på internett er at vi som hadde WindovsVista ikke fikk hjelp til å logge på, med ip-adresse og masse sånn tull som jeg ikke har greie på, mens de som har XP fikk hjelp:p I morgen skal jeg ta meg sammen, og finne ut hva en ip-adresse er, og hvordan jeg ved hjelp av alle numrene jeg er gitt, skal komme meg ut på internettet med min egen maskin (evnt be den mac-eiende franske belgieren om hjelp, hvis jeg er så dum som jeg tror jeg er og ikke finner ut av det).
Uansett gir dette Kina helt nye dimensjoner, at Alexandra har nett, og at jeg ikke lenger er isolert på den andre siden av jorden! Så i dag er verden positiv, når vi har lås og internett, så kan jeg holde ut med et to kvadratmeters bad og det meste!

Ellers så var vi på den kinesiske muren i dag. Ikke der jeg var sist, men der hvor de fleste turistene drar. Og der var det mange turister, og tåka (evnt forurensningen), lå tett så vi så i grunn lite vakkert. Annet enn alle de morsomme kineserne. Kinesere er så fascinerende å sitte og se på og ta bilder av! Alle de andre var trøtte og så deprimerte ut, og de fleste gadd ikke engang gå på muren, de satte seg ned og ventet på dem som gjorde det (uten å snakke). På muren kjøpte jeg iskaffe og så en Starbucks (og det gjorde at jeg følte at jeg var hjemme, til tross for at jeg faktisk aldri har vært på en Starbucks i Norge, underlig). Tilbake fra muren, så tok vi tre taxier til en kinesisk adresse hvor det var et kvartal med elektroniske duppedings-butikker. Alt er så usannsynlig svært og i så store mengder her, det er så annerledes! Vel, det dumme var at vi altså ikke presterte å finne hverandre igjen da vi gikk ut av taxiene. Jeg, Madde, Liv og Alexandra var plutselig helt alene i den store byen med alle kineserene. Guttene de bare forsvant og var visst mer opptatt av alle mobilene og datamaskinene enn å finne igjen oss, og det var de som hadde adressen til der vi bor, som vi ikke engang visste hva het, eller hvor var på kartet, så vi følte oss i grunn veldig lost, og gikk på McDonalds og feiret Alexandras bursdag, før vi trøblet videre med hjemreisen (hmm, så syk etter Mc’ern mat etter to dager i Kina…). Det ble ikke så veldig trøblete mmed hjemreisen for oss egentlig, men heller for den fantastiske kineseren som bestemte seg for å hjelpe oss. Vi prøvde å forklare hvor vi bodde, selv om vi ikke visste det het, og han ringte rundt til vennene sine og fant til slutt ut hvor vi skulle, fant en taxi til oss, og forklarte taxi-sjåføren hvor han skulle kjøre oss. Kinesere er veldig snille, imøtekommende, hjelpsomme og ikke minst service mindede. Om du skal kjøpe en mobil, kan du vedde på at minst 10 kinesere kommer for å diskutere hvilken du bør ha. De er rett og slett gode selgere!

Så det var altså litt om starten på året mitt i Kina, og jeg håper at jeg ikke faller tilbake i humøret jeg hadde i går, og fortsetter å ha det like fantastisk som jeg har hatt det i dag, men jeg er for tiden en uforutsigelig følelsesbombe. I morgen skal vi ha våre første kinesisktimer, og det er jeg dødsspent på, etter hvert skal vi også ha kurs i kaligrafi og skyggeboksing (spesielt skyggeboksingen ser jeg frem til). Nå skal jeg snart legge meg, og sove godt, og ikke forsove meg i morgen (det gjorde jeg i dag, ehm…).

Klem fra Oda som savner alle i Norge!

4 kommentarer:

S sa...

Oda, dette er spennende. antagelig vil du ikke kunne se denne kommentaren før ett år, men da har du noe å glede deg til.

Det er muligens en grunn til at du ikke har vært på starbucks i Norge: Det finnes ikke.

Kos deg, og ikke bry deg om de demrpimerte svenskene og diverse!

Ida SM sa...

Det er bra du har noen der som minner om meg da. :P Tenker det letter litt på hjemlengselen når den skulle trenge seg på som verst! ;P Du får ta bilder av hu og legge ut på facebook, så kan jeg se lookaliken min. xp

Julie sa...

Høres utrolig spennende ut, men skjønner deg godt med tanke på hjemlengsel og sånn. Men er det noen som klarer dette så er deg, du er tøff du : ) hehe.

lykke til med kinesisken din :)

yvånn sa...

Dette komer til å bli et bra år Oda, jeg bare føler det på meg.. Forsov du deg forresten? Hehe..