Kina

Må bare legge ut en link til dokumentaren Siste tog hjem. Bra. Anbefales.

Hønn

(Jeg vet det er sånn kjærleiksdag i dag, og egentlig hadde jeg tenkt til å skrive et ironisk, misantropisk innlegg om at det er mulig å være gammel, bitter og rose- og hjertesjokoladehatende som 22-åring, men siden dette har vært en så fin dag, til tross for at jeg fortsatt aldri har fått et jævla hjertekort eller annet formet som hjerter 14. februar, så er humøret rett og slett for godt til sånt. Jeg har spist middag med Ida, fått de karakterene jeg vil ha i studentweb, masse, masse penger på kontoen og så har jeg styrtet en og en halv liter pepsi max. Oh yeah, life is great. Så da kan jeg jo ikke sitte her og være bitter og sur? Men jeg synes nå man må blogge 14. februar, så istedenfor fjorårets løsning, som jeg fortsatt synes var fantastisk, slenger jeg ut noe jeg hadde tenkt til å blogge i forrige uke:)

Hverdagen har sine lyspunkt. Det skal den ha. Hahaha. I dag hadde jeg det faget jeg kaller dialektologi og sånn. Det heter ikke det, faktisk heter det ikke noe med dialekt i i det hele tatt, men det er dialekter vi har om. Og litt annet. Det er ganske morsomt, men det blir en anelse repetitivt. Så istedenfor å følge med på den femte gjennomgangen av hva kløyvd infinitiv er, lot jeg meg fascinere av notatene til sidemannen. Han hadde flere store A3-ark. På dem hadde han store fargerike tankekart og sånne soler. De hadde flere farger enn jeg har hatt fargeblyanter siden jeg var fem! Og jeg tror det var et system i fargene. Hele sidemannen bare lyste system og struktur. Ordnung muss sein. Så begynte han å bla i blokka si, og hele blokka var full av lignende overpedagogiske soler og systemer. Ingen tvil om at denna kar´n går på lektorprogrammet i alle fall.

Dette er et tankekart:


Altså, nå er jeg ganske fordomsfull. Alle på lektorprogrammet er søte, naive, godtroende, kristne, blonde, blåøyde jenter fra Sørvestlandet. Altså med mindre de er gutter. Da har de tydeligvis fargerike tankesoler i notatbøkene sine. Dessuten møtte jeg en gang en lektorprogramgutt som minnet medstudenter på at det var viktig å sove godt og spise ordentlig frokost før man skulle ha eksamen. Jeg sier ikke mer.

Jeg tenkte at siden jeg altfor fort bygger opp slike fordommer, burde jeg, før jeg stempler alle lektorstudenter som tankesoltegnere, faktisk finne ut om han var lektorstudent. Jeg tenkte jeg skulle spørre han i pausa. Men da bare forsvant han, og det var like greit. For jeg har en følelse av at om jeg hadde spurt, ville jeg pekt halvflirende på tankesolene hans, og spurt: ”Går du lektorprogrammet, eller? Hehe, det der ser jo skikkelig pedagogisk ut! Haha, lærer du noe av det? Hva symboliserer grønn?” Hadde jeg sagt det, ville han sikkert oppfattet meg som spydig, eller bare syntes jeg var underlig…

Dessuten så var han så strigla. Han var lissom så ordentlig, hadde nok sett seg i speilet og gjort noe med håret sitt. Gredd seg, kanskje. Så hvis jeg hadde snakka til´n, hadde jeg følt meg som et mindreverdig takras. Det er det jeg føler meg som, hver gang jeg snakker med noen som grer håret sitt regelmessig.

Kan ikke folk bare slutte med det???

Herr Tankesol gikk altså for å snakke med en annen gutt, som helt sikkert også gikk lektorprogrammet. Han så også ut som han hadde gredd håret, men han hadde på seg noe jeg ville kalt busserullsaktig. Det virket jo sympatisk, men det var lissom noe med striglaheten hans som gjorde at busserullen fikk preg av svart dress.

Det som derimot skjedde i pausa, var at min andre sidemann (ja, herregud, vi må lissom ha et menneske på hver side av oss samme hvor vi setter oss i det skrekkelige rommet, vi sitter rundt et langbord, katastrofalt!) bestemte seg for å snakke til meg. Det var, når jeg tenker etter, første gangen noen på det kurset der snakka til meg (minus låne papir/bok). Og hva sier sidemann, jo : ”Synes du det er kjedelig?”

Hæ? What, 你说什么，kjedelig? Hva er det slags samtaleåpner? Jeg kan kun komme opp med to grunner til å spørre om det: 1 Du synes selv at det er så kjedelig at du på død og liv må finne en likesinnet og dele det med.

OKEI, dere, her kommer en fantastisk digresjon om første gangen noen overhodet tok kontakt med meg på Blindern. Det var første semester. Det var ei pen, blond jente som var like oransje i trynet som alle katta-fjortisene. Hun tok nok kontakt fordi hun trengte noen å dele sin frustrasjon og kjedsomhet med. Hun la ut om at hun aldri hadde vært mindre motivert for noe emne hun hadde tatt, enn Norsk grammatikk. Hva skulle hun med det, lissom, hun kunne da skrive norsk? (Minner litt om meg og Tina i 10., men den digresjonen får vi ta en annen gang) Vel, siden jeg var ny, dum og blant de yngste på universitetet, så tenkte jeg at jeg måtte jo jatte med, så joa, det vi gikk igjennom i seminargruppa, virka jo litt ehh… kjett.

Men altså, det gjorde jo ikke det! Herregud, det der står jeg ikke for. Norsk grammatikk er gøy. Punktum. Grammatikk er gøy!

Ja, du så riktig, det var et utropstegn der til og med!

Uansett, uventa nok var responsen hennes bare: ”Hæ?”

Så jeg måtte gjenta den skrekkelige setningen: ”Det virka litt kjett.”

”Det virka hva?”

”KJETT!”

”Unnskyld, jeg har aldri hørt det ordet der før, jeg. Kjett, sier du? Hva betyr det?”

Jeg så vantro på henne: ”Norsk grammatikk er kjedelig. Kjett betyr kjedelig.”

Etter at hun hadde kommet over det underlige ordet kjett, og jeg hadde kommet over at JEG hadde ”for mye dialekt” til å bli skjønt i Oslo, la jeg til noen modifiserende og optimistiske kommentarer om norsk grammatikk. Siden den pene, blonde jenta var ei av dem som liker å snakke med mennesker, forsøkte hun å holde i gang smalltalken med meg. Stakkars menneske, ingen lett oppgave, tro meg. Hun spurte hvor lenge jeg hadde studert, og jeg sa det var første semesteret. ”Første, ja, jeg har holdt på i åtte år, jeg. Kommer du rett fra videregående?” Jeg nikket. ”Det er så rart, asså. Jeg har jo tatt ppu og hadde praksis på videregående i vår, og det var så rart å lissom møte elevene derfra her nå.”

Jeg så nok ut som om jeg ikke helt skjønte, for hun forsøkte å forklare: ”Altså da hadde vi jo et sånt lærer-elev-forhold, og nå, nå er vi lissom likestilte.”

Da tenkte jeg at det nok ikke var så lurt å bli gående rundt på Blindern i åtte år… (Jeg er nå oppe i 2)

(NB. Samtalen er gjengitt etter hukommelsen. Den er ikke spesielt god, hukommelsen asså.)

I dag derimot, tror jeg ikke sidemannens spørsmål ble stilt i et håp om å finne en likesinnet. Sidemannen var en velkledd, eldre dame. Følelsen jeg fikk var mer: ”Stakkars lille jente som ser ut som hun kunne brukt ordet jamvekt som sovepiller. Hun vet at det ikke er obligatorisk oppmøte, sant?” Jeg må seriøst ha sett så uinteressert ut at hun begynte å bry seg.

Denne gangen unngikk jeg ordet kjett i svaret. Jeg tror hun skjønte hva jeg sa. Men det gikk litt inn på meg at jeg så så lei ut.

Så var herr Tankesol tilbake på plass, og timen startet igjen. Tempoet økte litt i andre time, og nå kommer jeg snart til poenget og dagens høydepunkt! På PowerPointen stod det ”høinn, hødn, hønn, hònn”. Herr Tankesol hadde stadig stilt observante spørsmål som viste at han var forberedt til timen. Dette spørsmålet innledet han med å fortelle at han ikke ville virke ignorant, men hva betydde egentlig hønn?



Supert at folk spør om ting de lurer på, og det er masse fine varianter av ord jeg ikke skjønner, og som jeg gjerne skulle spurt om, så det var ikke det som var så: hahaha.

Eller asså, hønn, haha, det er litt morsomt da. Litt.

Men det blir bedre. Foreleseren tar da og fører pekefingrene, som peker rett opp i taket, opp til hodet. Han forklarer at det er snakk om sånne. Det er nå det begynner å bli morsomt. Vi tenker at dette er ute av verden, men herr Tankesol har fortsatt ikke skjønt hva det er snakk om. ”Unnskyld, jeg har fortsatt ikke skjønt hva det betyr.” Foreleser har fortsatt pekefingrene stikkende opp fra hodet. ”Sånn som vokser her, sånne som jeg ikke har.” Da går det et lys opp for herr Tankesol:

”Ahhhh…. Hår!”

Til alle som ikke var der, foreleser hadde da hår, kanskje ikke akkurat på hele hodet, men det var da en del igjen.

Gud, that made my day. Det var så vanskelig å slutte å le.

...and you must not get frustrated

Jeg innser at det er de første ordene jeg har markert i min "A New Practical Primer of Literary Chinese". Viktige ord, men de hadde gjort seg bedre i Pulleyblank-grammatikken. Denna praktiske Primer´n er jo nesten litt forståelig og nesten litt morsom.

Konteksten til bokas første markerte setning:

Idiomatic usages of some vocabulary items: No matter how thoroughly you learn the grammar of literary Chinese, or how frequently you practice characters, there will always be some ways of using specific characters that you won´t be able to anticipate. Sometimes these usages aren´t even mentioned in dictionaries. You must be patient and pick up this information as you go along, and you must not get frustrated.
Case in point: The verb 死 ("to die") is normally intransitive (i.e. it doesn´t take direct object - you can´t "die someone"). But in this lesson, it is followed by the direct object pronoun 之。 Perhaps you might guess that 死 should be interpreted as "to kill" in this case - but you would be wrong. In fact, 死 can take as its object the person for whom one dies (in an act of loyalty); this is usually one´s ruler or lord.

Hvorfor i all verden legger jeg ut dette på bloggen min? Fordi atte det både får fram hvorfor det er morsomt og hvorfor det er håpløst å studere kinesisk? Forresten føler jeg at jeg har lest det der om 死 før. Hvor i all verden kan det ha stått? Kan det ha vært Pulleyblank´n? Kan jeg ha fått med meg noe av det jeg leste der? Nei, heller tvilsomt; det må nok ha stått et annet sted.

Edwin Pulleyblank:

(Legg merke til mannens evne til å holde seg oppdatert på moderne teknologi, har han twitter-konto?)

Den grammatikken hans kommer nok til å bli roten til mye frustrasjon det kommende halvåret. Ååååååååå...... Ja, for jeg blir både støtt og stadig litt frustrert, jeg. Men gleder meg til neste kapittel i den praktiske primer´n; det ryktes at teksten som skal oversettes, er riktig så morsom :)

Strikking og banking

Atte plusli så bare så jeg på klokka, og den var bare litt over seks lissom. Og jeg hadde gjort alt som må gjøres til i morgen. Også var det likevel nesten tre og en halv time til tv-programmet jeg har tenkt til å se, og da blir man jo litt sånn...

Hæææ? Hva nå´a?

Altså jeg kunne gå igjennom de to første kapitlene i Klassisk kinesisk en gang til, for jeg er ikke helt sikker på om jeg har oversatt riktig eller gjort alle oppgavene der. Jeg kunne sikkert se over det som står om østlandske dialekter en gang til, men jeg tror nesten jeg har vært igjennom det to ganger allerede, så det da. Jeg kunne begynne å lese på det som skal være forberedt på torsdag og fredag, menne... ehhh.... Jeg gidder ikke det. Jeg vil gjøre noe annet.

Men hva da?

Nei, sannelig om jeg vet. Renate kom med noen forslag:

1 Lage budsjett

2 Planlegge den skumle saken som kalles fremtiden?

3 Lære å strikke

Seriøst, Renate? Er det alt du kommer opp med. Budsjett over hva? Jeg liker ikke å bruke penger og jeg bor på Sogn for 2500 i måneden. Jeg trenger ikke noe budsjett. Og det er liksom ikke så morsomt å skrive ned hvor mye penger man skal bruke på ting når. Også må man liksom følge opp med å ha oversikt over hva man har brukt pengene på, og det vil bli litt nedtur å se hvor stor del av budsjettet som går med til sjokolade og kaffe, spesielt om man sammenligner med hvor stor del som går med på frukt og grønt.

Kanskje jeg skulle love meg selv å skrive ned hvor mye penger jeg bruker på sånt og legge det ut på bloggen. Det ville selvfølgelig bli så flaut at jeg hadde måttet endre livsstil. Og det hadde jeg sikkert hatt godt av. Det gjør jeg ikke med mindre denne ideen utløser storm av leserkommentarer! Hører dere det, om mange nok kommenterer, legger jeg om livsstilen, og det vil være en viss fare for at hjertet mitt overlever til jeg når trettiåra...

Forslag 2, er du fullstendig galen, Renate? Altså siden jeg ikke kommer til å følge forslag nummer én, kommer jeg ikke til å leve til jeg er 30. Og om jeg følger forslag nummer to, kommer det seriøst til å gå helt i stå for meg. Framtida??? Nei, jeg tror jeg må ut å kjøpe meg et bankebrett, jeg.

Bank. Bank. Broren min skriver sånn særemne i norsken, også skriver han om Erlend Loe. Når storesøstra studerer nordisk, så kunne jo lillebroren funnet noe storesøster ville hjelpe han med. Erlend Loe, lissom, jeg kan ikke utstå den mannen, eller i alle fall ikke måten han skriver på! Og det finnes et par dotter der ute som, etter å ha lest bloggen min, sier at om jeg hadde skrevet en roman, hadde det vært en dårlig Erlend Loe-roman.

Nei, det hadde det ikke. Jeg har ikke store tanker om meg selv, men om jeg hadde skrevet en roman, hadde det vært mye bedre enn det tullet der.

Selv om jeg ser hvor dottene vil hen.

Bank. Bank. Forslag tre er også veldig uaktuelt, Renate. Jeg kan da strikke. Alle kan strikke. Det lærte vi på barneskolen, skjønt jeg husker ikke hvordan man legger opp masker.

Hvorfor strikker folk? Garn er dyrt, det er tidkrevende. Til tross for at jeg ikke liker å gå i butikker, virker det lettere å kjøpe seg en genser når man trenger det...

Men folk vil ikke at det skal være enkelt? De vil ha noe å bruke tida si på? De vil få den til å forsvinne?

Hvorfor driver folk og lever enkli?

Jaha, ja, jeg tror kanskje jeg tar opp en eller annen skolebok igjen, jeg. Memo to self: Ikke få tid til å tenke igjen, Oda.

I en ideell verden

Synes det er trist at de to siste innleggene før bloggtørken er de to kjedeligste i manns minne...

Det er så mye som ikke er ideelt her i verden. Blant annet at jeg har eksamen på onsdag. Veldig ikke ideelt. At jeg kan få utdraget med oppramsingen av alle de kinesiske forfatterne i den laaange, håpløse teksten skrevet med tradisjonelle tegn, med enda mer mellom linjene enn på. At jeg kan få en av de enkleste tekstene som jeg har forsømt fordi jeg på død og liv vil kunne si noe fornuftig om helvetestekstene om jeg skulle få dem. At vi skal snakke kinesisk på eksamen. At jeg ikke kan kinesisk. At jeg ikke kan snakke. At jeg må vaske klær igjen. At å hive søppel minner skremmende mye om å spille mikadospilet vi hadde på hytta da jeg var liten.

At NÅ begynner jeg å blogge igjen. At jeg er lei av å ha konstant dårlig samvittighet for alt jeg synes jeg burde gjøre, alt jeg synes jeg burde kunne og alt jeg synes jeg burde være.

Oj, nå hadde jeg nesten glemt at kvalifiseringsoppgava skal leveres i dag, og at den fortsatt er 500 tegn for lang. Når den skal være om lag 1000 tegn, er det ikke det heller særlig ideelt.

Dessuten er verden urettferdig. Folk mister jobben på grunn av finanskrise. Lin, stakkars, fikk ikke Qing. Gamle Zhang og sønn(er) jobber fra morgen til kveld, men måtte selge huset for at gamle fru Zhang skulle få medisinene sine. For ikke å snakke om ”放地雷“的小男孩儿 og hans like. Og der gikk det plutselig opp for meg at utvalget av tekster i kompendiet faktisk er ganske godt hvis målet er å få satt de bortskjemte, norske kinesiskstudentenes bekymringer inn i et litt større perspektiv. Det finnes folk som dør av sult, asså!

Vi har det for godt. Istedenfor å legge dårlig samvittighet for all verdens urettferdighet på skuldrene mine, på toppen av alt det der andre, så fyller jeg glasset halvfullt, det er så vanskelig det der, tenker på at det er morsomt hvor mye kinesisk jeg faktisk har lært, at jeg faktisk kan fortsette med master i det jeg tror jeg vil ta master i, til høsten samme hvordan eksamen går. Og gleder meg vilt over at jeg kan leve på lånekassa og gjøre det jeg har lyst til. Slippe å poppe "popcorn" (<-Dette må man være kinsiskstudent for å skjønne)!

Så skal jeg bare fortsette å insistere hardnakka på at livet er herlig og lese litt mer kinesisk, jeg.

Skandinavisk kulturimperialisme OHH YEAHHH!

Enkli, så begynte jeg på et langt innlegg om hvor vanskelig det etter hvert blir å konsentrere seg når hele det ekstraordinært lange semesteret kjennes som en eneste lang og nervepirrende eksamensperiode og hvordan man etter hvert nesten klarer å gi litt F, men så spurte Ingeborg om jeg skulle være med på IKEA siden det var første søndag i advent, og da vi kom tilbake, så var det plutselig sent, og da merket jeg at jeg ikke klarer å gi helt F, men må forberede meg litt til morgendagen likevel og ikke har tid til å fullføre det endeløse innlegget jeg hadde satt i gang med. Men siden det er år og dag siden sist jeg blogget, kommer det en bildehilsen fra eksotiske Kina:



Skandinavisk kulturimperialisme. Me like! Me like GLÖGG! Me like sitte gjøre kinesisklekser, spise pepperkaker og drikke glögg. Måtte alle andre glede seg like mye over advent som meg!

Gratulerer med dagen, bloggen :))

Historisk dag. I dag er det fem år siden jeg begynte å blogge; definitivt tvingende nødvendig å markere det med et innlegg. Da var jeg 17 og gikk andre året på medier og kommunikasjon. Nå er jeg 22; herrejesus som tida flyr. Det første innlegget jeg la ut 18.10.06, avsluttes slik: ”…og så vil jeg kanskje oppdatere bloggen (eller slette den når jeg har skrevet ned for mange pinlige formuleringer, tanker og hendelser!)” Men tross alt det tullet jeg har skrevet her, så har jeg latt det bli stående. Det er jo litt … ærlig. Jeg har nesten holdt meg helt unna gamle skrivefeil også, blant annet er det minst to skrivefeil i den første setningen jeg skrev på bloggen. (Det starta bra detta, ser du!) Kan være det har blitt en anelse færre skrivefeil (er egentlig ikke sikker, men snittet er forhåpentligvis på under to per setning), men stil og tema har holdt seg overraskende likt hele veien. Jeg har fader ikke modnet det grann på fem år! Det er liksom meg, meg, meg og den kjedelige hverdagen min som står i sentrum.

Nå er det en stund siden det egentlig har kommet noen oppdatering om denne, for tiden ekstra kjedelige, hverdagen. Da kan jeg fortelle at jeg har et par andre ting enn bloggen jeg godt kan feire; jeg har skrevet under kontrakt med SiO og betalt depositum på hybel, så da har jeg et sted å bo når jeg kommer tilbake til vakre, vakre Norge. Hybel på Sogn er kanskje ikke noe å sprette sjampanjen for (spretter man sjampanjen?), men det er definitivt fint å ha tak over hodet… Ja, det er det. Norge er et kaldt land. Sakte men sikkert går det mot kaldere tider her også. Ryktene og yr.no vil ha det til at det er rundt 20 grader midt på dagen, utover at jeg sliter litt med å tro på det, så er morgenene definitivt kalde og tærne mine har alt blitt fargerike. Ja, det er ingen tvil om at det blir kaldere. Tiden går og den går, til og med i Kina, så i morgen er det, gisp, bare to måneder til jeg skal hjem. Det mener jeg også er noe å feire. Men jeg er ikke helt sikker. Jeg har jo sagt at jeg ikke skal hjem før jeg kan kinesisk. Og det er fortsatt fryktelig vanskelig å snakke kinesisk. Og skummelt. Spesielt i timene. Grufullt! x100! Ellers har jeg, bare sånn for å trekke fram noe som virkelig er positivt for en sjelden gangs skyld, lyst til å påpeke at de prøvene jeg nevnte i forrige innlegg, ikke gikk i nærheten av så mye til helvete som jeg hadde forventa. De gikk faktisk ganske bra.

Også har jeg funnet rømme på en butikk i nærheten. Og salta smør og grovbrød! Også har jeg fått pakke fra Norge med Walters Drasjé og de gode, gamle mandlene. Og brunost. Og elgepølse (bestefar har skutt elgen). Og mer ullundertøy. Og boka omtalt i forrige innlegg. Så ja, det er mye å glede seg over om dagen.

Kombinasjonen brunost, grovbrød og salta smør <3 4EVAH <3

Men nei, det betyr ikke at jeg har kutta ned på Pepsi Max-en, som fortsatt bare koster 3 kuai, altså under tre norske kroner.

Avslutningsvis kan jeg fortelle at det er en stund siden jeg har giddi å fjerne tomflaskene fra rommet mitt, så det står hele 34 pepsimax-flasker her. Og ytterligere fire på kjøkkenet…