lørdag, mai 01, 2021

Blogge eller ikke blogge, det er det store spørsmålet

 Å blogge eller ikke blogge, det er det store spørsmålet.

Er det ikke? Jeg har iallfall fundert mye på dette i ledige stunder de siste årene.

Det er vanskelig å ta sånne avgjørelser, sette av tid, så da blir det ikke noe blogging.

Med livet er det annerledes. Om du unnlater å gjøre noe aktivt, bare fortsetter det. Man bare står der med beslutningsvegring og lever og lever og plutselig så er man 32. Jommen. Gratulerer med dagen til meg!

søndag, februar 11, 2018

Drømmeprinsen og kontoret


Missed me much? Jeg ser til min forskrekkelse at 2017 har blitt det første året uten noen blogginnlegg. :o :o Triste greier. :(

De siste innleggene var jo gruelig positive (her og her). Kanskje det er dumt å ta opp tråden igjen, kunne left it on a happy note, latt bloggen følge meg fra 2006–2016: Ti år av Odas liv – med happy ending – isj. Men det blir litt vel sukkersøtt og virkelighetsfjernt for meg.

Livet lissom bare fortsetter og fortsetter, med opp- og nedturer og ganske lange ensformige sletter som bare fortsetter og fortsetter uten at man kan ane topper eller daler i horisonten. Ikke for det, daler er ikke lette å se, og man bør alltid ha dem i mente, være klar for å rutsje utfor.

Poenget er ikke her at jeg har tenkt til å klage. Jeg har hatt det bedre og jeg har hatt det verre. Jeg bare kjente for å justere stemninga etter de siste innleggene, skape litt autentisitet, ikke bidra til bloggsfærens konstruksjon av urealistiske forventninger om evig glede, lykke og suksess.

Det har jo liggi i korta, at verden kom til å bli en anelse mer … krevende når den begynner å forvente at jeg har skrevet en solid doktoravhandling om ordene slags, sorts og typ(e) … Den skulle jo bli perfekt og genial – men nå lurer jeg stadig på om den i det hele tatt blir god nok …

Jeg betviler til tider annethvert ord og every bone in my body … Men sånn må det nok være.

Så da tenker jeg at jeg kan skrive litt om sånne koselige ting på bloggen, sånn som gjør seg på blogger. For nå har jeg altså bedrevet tilstrekkelig realitetsorientering.

De fleste som surrer seg inn på bloggen, kjenner nok meg, og den følgende nyheten vil altså ikke være noen nyhet – siden den ikke er ny, og har blitt behørig omtalt blant annet på fb.

Jeg har møtt drømmeprinsen! En nydelig, liten selvsikker fyr.
Han heter Albus, og da Albus som i Humlesnurr, ikke som i den latinske betydninga 'hvit', for han er rød. 

Albus er veldig glad i å gå på tur og å få oppmerksomhet – og det er sikkert fint for meg å ha noe annet å fokusere på enn alt som ikke er perfekt i avhandlinga …

Er han ikke nudelig?


Han har jo nå vært en viktig del av livet mitt i over ett år, så han burde jo hatt utallige blogginnlegg skrevet om seg by now, men det har han altså ikke, og jeg er redd de få leserne som har tatt seg en tur inn igjen på bloggen min, vil miste motet om jeg forsøker å gjøre opp for det her og nå. 

Men, asså et innblikk i de første månedene:


Men vi har det altså veldig fint med hverandre! Dalene blir ikke så dype når du er med meg, Albussen min!

Den andre tingen jeg tenkte kunne gjøre seg på bloggen, er kontoret mitt. Jeg har fått eget kontor, sånn helt eget – sånn at man i prinsippet kunne ha med seg hund på jobb uten at noen oppdager det (ikke at det er noe jeg ville finne på, siden det ikke egentlig er helt fullstendig lov …).


Det er bare megastort, mye større enn soverommet mitt (selv om det nok sier mest om soverommet).

Men asså, eget kontor, sånn at jeg kan rote så mye jeg vil, sitte så rart jeg bare vil på kontorstolen, hoste, snufse og være forkjøla uten å være redd man irriterer andre, kanskje snakke litt med seg selv, og stå på hodet når man kjenner at hjernen kanskje trenger litt mer blod.

Det er også et speil på kontoret – så stort at det er på grensen til helfigur. Det overraska meg. Det pleier ikke være  standardinventar på Øvre Blindern, tror jeg. Undres om herr P som hadde kontoret før meg, er så forfengelig at han gikk til anskaffelse av et speil. (Herr P, du vet hvem du er …) Jeg tror iallfall jeg liker det.

Og om det skulle være noen tvil, så er dette mitt første alene-kontor. Så det er jo litt stort. Da jeg møtte en dud i gangen som lurte på hvorfor jeg gikk rundt og lufta kontorstolen min (den er fin for å frakte bøker på når man bytter kontor – og også til å sitte på, i grunn, sånn når jeg tenker etter), så måtte jeg fortelle at jeg hadde fått nytt kontor – sånn eget. Og så begynte jeg å smile så infernalsk at jeg nesten måtte unnskylde det. Jeg forklarte smilinga med barnslig opprømthet – og det kjentes litt riktig. På fredag, asså da jeg fikk nøkkelen, så satt jeg en stund og bare smilte på dette kontoret. Ikke at jeg helt skjønner at det er noe å være så fornøyd med, men det var lissom litt sånn ”lille meg er et så ordentlig menneske at hun har fått kontor”.

:)

Nett no kjenner jeg et genuint ønske om å blogge mer om både drømmeprinsen og kontoret. Men blogginnlegg skal jo være korte – sier dom. Kanskje det kan bli mer blogging det kommende året. Det er jo en kjent sak at bloggaktivitet tar seg opp i perioder med ekstra mye stress …

Men avhandlinga er førstepri.

Der er jeg ikke i tvil. 

torsdag, september 15, 2016

Oppdatering – 2016

I oktober blir bloggen min ti år. Det er jubileum, det – ikke hver dag det er bloggjubileum. Ville vært synd om 2016 skulle bli det første eller eneste året det ikke kom noen innlegg.

Hvis dere synes det er slapt av meg å ikke blogge mer enn jeg gjør, så skal dere vite at jeg skriver masse blogginnlegg som ikke legges ut … Eller blogginnlegg – det er de vel ikke om de ikke legges ut, men det er asså ikke skrivinga det står på, bare utlegginga.

Jeg skriver masse, jeg. Det har aldri vært et problem å skrive nok. Veilederne mine klarer ikke å lese alt jeg skriver – og jeg tror de synes jeg skal prioritere kvalitet framfor kvantitet. Og det er nok noe i det. Det er kanskje litt av grunnen til at jeg ikke publiserer innlegg på bloggen oftere. Men i anledning at det nærmer seg jubileum, får man gjøre et lite unntak (igjen).

Vi ser at de siste innleggene på bloggen ble skrevet på et tidspunkt i livet hvor jeg var skikkelig fornøyd med tingenes tilstand – rødt hår og stipendiatstilling og alt man kan drømme om. Så nå lurer dere vel på hvor lenge den der fornøydheten med tingenes tilstand varte. Tro det eller ei, men fornøydheten har holdt seg overraskende bra. Sjølsagt, jeg tenker stadig at de som ansatte meg, ville være skuffa om de visste hvor inkompetent jeg egentlig er – men jeg har fortsatt nesten to år på å bevise at jeg kan! På noen få måter er jeg optimist – jeg kommer til å ha et visst håp om at avhandlinga jeg skriver, kommer til å revolusjonere verden, helt fram til uka før den skal leveres. (Ja, jeg skriver fortsatt om ”slags” og liknende ord i norsk og svensk -- og ja, avhandlinga kommer til å revolusjonere måten vi ser verden på.) Så jeg har det fint nå også, altså.

Så bor jeg i Edinburgh. Det er det kanskje også noen som er nysgjerrige på. Hva skal man si? Det er veldig fint. Byen ser magisk ut, og den ser magisk ut selv om jeg har gått rundt og sett på den i over tre uker nå. Leiligheten jeg bor i, er så fin at den kanskje kan sies å være den fineste leiligheten jeg har bodd i. Det er også mange fine hunder her.

Jeg har drømmejobben. Jeg bor et spennende sted. Håret er rødt nå også. Så jeg føler jeg kan framstille meg selv som et interessant menneske. Mat og drikke er også billig her. Skikkelig billig. Særlig is og alkohol.

Men folk small talker litt for mye. Og så takker de bussjåføren når de går av bussen. Og så sier de plis hele tida. 

Ikke at det er noe galt med disse tingene, jeg bare er ikke så vant til dem eller noe flink til sånt.

Men siden høflighet er en greie her, så er folk veldig flinke til å oppføre seg ordentlig selv når den de forholder seg til, ikke gjør det. Og da føler man seg ikke så dum.

Jeg kan innbille meg at alt – meg inkludert – er perfekt og magisk!


En innbilt perfekt hilsen fra Skottland i anledning det kommende jubileet, bloggen!


(10 år – tida går så fort, for ti år sia var folk som var ti år eldre, fryktelig voksne ... Jaja, så er man kanskje fryktelig voksen – ev. en eller annen slags avviker.)

onsdag, desember 02, 2015

Twitter-Strindberg

På Twitter skriver Strindberg:
Du måste vara udda om du ska vara nummer 1.
Tja, ja.

Udda 

tirsdag, oktober 13, 2015

Møte med 95-åring: Det eneste man kan få voldtatt i min alder, er TV-en

Iblant så kommer folk og forteller ting som høres så utrolig og bloggbart ut at man bare blir helt fra seg over at fortelleren ikke har en blogg. Da jeg sist sa det var krise at ikke flere fikk høre, så foreslo han som hadde opplevd det bloggbare, at jeg jo bare kunne blogge det og si det var selvopplevd.

Men det går jo ikke! 1) Fordi jeg synes det er vanskelig å lyve (selv om jeg ikke skal underdrive min tendens til overdriving), og 2) fordi historien ikke blir like god om den handler om en jente …

Men for underholdningas del kan vi late som om jeg er en mann i midten av tjueåra, OK? Jeg har alle leserne med på det?

Nå er jeg en mann i tjueåra som nettopp fulgte kameraten min bort til bussen.

Det tok lengre tid enn venta, for ut av naboblokka kom det ei gammal dame – ei skikkelig gammal dame. Hun smilte stort da hun så oss, og nærmest småløp i vår retning. «Nei, du, dere, nå var jeg jammen heldig,» sa hun, «som fant noen kjekke unge menn som kunne hjelpe meg litt!» Hva var det hun skulle ha hjelp til? Følges over veien? Bære handleposene? «Dere har sikkert greie på sånne tekniske ting, sånn tv-er og fjernkontroller og sånt.» Vi nikka litt usikkert og unnvikende, og prøvde å få sagt noe om at vi skulle rekke en buss, men den gang ei – hun bare fortsatte: «Ja, for etter at barnebarna var på besøk, vettu, så har det blitt noe tull med tv-en, så jeg får ikke sett på nyhetene. Dere fikser det sikkert på et blunk. Ja, jeg bor like her i nærheten.» Og før vi visste ordet av det, så fulgte vi etter den gamle dama. Det var ganske spess, men det kunne da ikke være noe galt i å forsøke å hjelpe henne. Hun var vel for gammel til å drive med noe lureri, hun så jo ut som hun var nitti, minst, og vi var jo to relativt voksne menn … På vei opp trappa fortalte hun at hun hadde hatt med seg så mange unge, kjekke menn opp. Ja, for hun hadde ofte problemer med det tekniske, la hun til. Hun så nok at skepsisen vår ikke ble mindre av at hun nevnte de mange ungguttene hun hadde tatt med seg opp for å se på tv-en. Så da begynte hun å berolige oss: «Nei, det er ikke noe å være redd for. Jeg er en gammel, skrøpelig dame på 95 år. Jeg kan ikke få gjort dere noe.» Og da vi kom inn i stua, understreka hun dette ved å se argt bort på tv-en og si noe jeg aldri trodde jeg skulle få høre fra en 95-åring, eller noen andre for den del: «Det eneste man kan få voldtatt i min alder, er TV-en!»


Vi fikk stilt inn TV-en, og 95-åringen kunne igjen se på nyhetene. Det var egentlig ganske greit. Og ingen ble forsøkt voldtatt eller på annet vis forulempa.

Skoleterminologi i endring – om mitt forhold til ord for det jeg driver med, og et litt artig etymologisk poeng

Vi snakka om hva vi skulle til helga, og siden jeg hadde en del jeg følte jeg skulle ha gjort, så sa jeg det som det var – at det nok ble en del skolearbeid til helga …

Skole, ja. Jeg får jo betalt for å drive med det jeg kaller skole, så noen mener jeg burde kalle det jobb. Men jobb høres kjedelig ut, det høres ut som om man gjør et offer. Jobb blir ofte oppfatta som det motsatte av fritid, og fritid er viktig og bra. Det er en sosial forventning om at man verdsetter fritid i helga. For ikke å høres ut som om jeg ofrer meg, for at ikke folk skal synes synd på meg, så er skole et bedre ord for det jeg iblant kan finne på å drive med i helga.

Det skal også sies at ”jobb” og ”jobben” er veldig voksne ord. Jeg er litt engstelig for at tilhøreren skal tro at jeg prøver å virke voksen og viktig. Dette kan ha noe å gjøre med loven etter Sandemose, som til tross for å være uthengt gang på gang fungerer som en rettesnor for mange av oss – janteloven, asså.

Det bringer meg til et potensielt annet problem med utsagnet om at jeg skulle drive med skole i helga. Mange vil hevde at det jeg har drevet med ganske ubetalt de siste årene, burde kalles studier – kanskje til og med forskning ... Jeg sier til og med iblant at jeg ”er på skolen” eller ”skal på skolen” når det altså er universitetet det er snakk om. Jeg er langt fra den eneste studenten som gjør det. Og det er mange som har påpekt at det har blitt mer vanlig å bruke ”skoleterminologi” for det man driver med på universitetet. Hvis man er på et studieprogram med litt definerte grupper som har flere emner sammen, snakker mange om klassa si. Det høres trivelig ut, og ganske mye mer effektivt enn ”de andre som også tar program X med fordypning i Y og starta samtidig med meg”. Noen steder er det ikke uvanlig med definerte hjemmeoppgaver som leveres inn og rettes av lærere ukentlig. Dette kan kalles lekser. Det er et veldig beskrivende ord, selv om man lissom ikke skal ha ”lekser” på et universitetsstudium.

Og så er det disse lærerne. Hva skal vi kalle dem? Jeg har fått høre fra et par professorer at de virkelig misliker å bli kalt lærere … Men skal vi omtale dem som professorer? Hva med alle universitetslærerne som ikke er professorer? ”Du vet han førsteamanuensen som vi hadde i X,” kunne man vel si, men det er ikke alltid så greit å huske om det er professorer, førsteamanuenser, førstelektorer eller universitetslektorer … (Og det er ikke nødvendigvis så lett verken å uttale førsteamanuensis eller å vite at –is-en skal droppes når ordet ikke er ubestemt entall.) Det hender også ganske ofte at lærerne ikke kan inngå i noen av disse kategoriene. De kan være timelærere eller studentassistenter av noe slag. Ganske utbredt terminologi er foreleser og seminarleder. Men seminarleder er definitivt et uvanlig ord og unødvendig langt. Dessuten hender det at man har forelesninger i mindre grupper med en del interaksjon mellom studenter og lærer, og da vet man ikke helt hva det er …

Når man starter å studere på universitetet, er det helt klart enkelt å fortsette å bruke samme terminologi for læresituasjonen som på videregående. Dette er ord vi kjenner og lett tar i vår munn – disse andre ordene er mer fremmede og ofte kan det være vanskelig å finne ut hvilket som egentlig er riktig. Og fortsatt gir det å snakke om universitet, forelesninger og professorer meg litt av den følelsen ordet ”jobb” gir. Jeg føler meg litt wannabe og kanskje til og med elitistisk. Når man snakker med folk utafor universitetet, særlig jevnaldrende som jobber eller som kanskje studerer på en høgskole, så høres ”på universitetet” kanskje unødvendig markert ut?

Jeg er ikke sikker på om påstandene om at det er en utvikling i retning av at skoleordene (knytta til grunnskole og videregående) blir mer brukt om konsepter på universitetet. Men jeg synes det er ganske naturlig; vi velger kjente ord og utvider bruksområdet på en måte som er forståelig for alle. Selvfølgelig kan man påstå at vi mister noen distinksjoner og presisjoner i terminologien, men man har vel egentlig ikke behov for å kontinuerlig markere et skille mellom universitet og andre former for skole med språket. Jeg synes ikke vi taper noe – kanskje heller tvert om.

Ords betydning endres gjerne over tid, og ordet skole har visst allerede endret betydning mang en gang. Da jeg sa jeg skulle drive med ”skole” og samtalepartneren irettesatte meg, og minnet meg på at det var jobben min jeg refererte til, så slo samtalepartneren opp ordet skole for å kunne vise til en definisjon av ordet skole. Skole ble definert blant annet som noe sånn som ’institusjon for planmessig undervisning og opplæring’.  En sånn definisjon utelukker på ingen måte å referere til universitetet som skole – ei heller forskerutdanning.

Det artige var for øvrig opprinnelsen til ordet skole. Ordet har kommet vandrende gjennom flere språk fra gresk. Og der skal skhole ha betydd ”(vitenskapelig) fritidsbeskjeftigelse”.

Det er ikke veldig rart egentlig – om man tenker på prototypisk arbeid i gamledager. Skole i mange former kan se ut som den rene motsatsen av godt, gammaldags fysisk arbeid. Og i tidligere samfunn har det vært få som har kunnet ta seg tid til å drive med vitenskapelige beskjeftigelser – det ville gå på bekostning av livsnødvendig fysisk arbeid. Når det er sagt, så skiller nok ikke vitenskapelig arbeid seg så mye fra annet arbeid i det moderne Norge.


Uansett, jeg falt for at den opprinnelige betydninga av det jeg sa jeg skulle drive med i helga, var ”fritidsbeskjeftigelse” – det er jo sånt man skal drive med i helga! :D

lørdag, september 12, 2015

Når man har drømmejobben og rødt hår og livet derfor er perfekt!

Nå har denne bloggen fulgt meg gjennom de siste ni årene. Jeg har blogget sporadisk og tematisk usammenhengende om ting som opptar meg, livets oppturer, nedturer, bomturer og rundturer – og jeg har nok vært mest glad i å skildre nedturene, småkomiske tanker og dagliglivets ubetydeligheter … Og ikke minst min egen håpløshet.

Men nå skal jeg skrive om hvor glad jeg er – og bare det! For tenk, jeg kan være nesten ubetinga fornøyd med tilværelsen!

Først, jeg har alltid hatt lyst på rødt hår. Jeg planla også på et tidlig tidspunkt at jeg skulle få enegga tvillingdøtre med rødt krøllete hår, fregner og grønne øyne. De skulle hete Tina Othilia og Eva Emilia – for det klinger fint. Men jeg slo ganske fort fra meg de tvillingdøtrene – jeg vet ikke om jeg vil ha barn engang. Jeg trenger faktisk ikke ha døtre å leve ut drømmene mine gjennom. Det der med rødt hår er faktisk ikke vanskeligere enn å blande sammen noe henna-greier og kline det i håret – og utover hele badegulvet ... Ryktene skal til og med ha det til at det finnes enklere måter enn henna. Men jeg gikk nå for henna, for det hørtes fint og alternativt ut og kan kjøpes på Lush.

Så nå er jeg rødhåra:

At jeg strengt tatt ikke synes jeg kler rødfargen med de der mørke øyenbryna som finnes i panna mi – det er en annen sak. Håret er iallfall veldig, veldig fint. Jeg følte meg litt som en gulrot og litt som en rebell. Jeg grua meg til å vise det til bestemor – var sikker på at hun ville skjelle meg ut, ikke kjenne meg igjen eller benekte min eksistens eller noe. En gang da vi var på campingtur da jeg var liten, ble jeg kjent med ei jente med rødt hår – og bestemor var mildt sagt skeptisk til denne jenta, og det til tross for at hun ikke hadde noen saklig grunn utover hårfargen.

Men til meg sa bestemor bare: ”Oi, så fin du er på håret! Du kledde den fargen,” og så spurte hun hva slags farge det var, hva fargen het. Bestefar sa ganske bestemt og på sin ertende måte at det var rødt – ikke et kompliment. Det ville ikke bestemor være med på, og konkluderte med at håret måtte være ”bront”, men en fin brunfarge som jeg kledde, da.

Så nå føler jeg meg ikke så rebell lenger. Broren min som derimot plutselig hadde tjukt og nesten rufsete rødt skjegg på slutten av sommeren – var ikke like grei å akseptere. Kombinasjonen av skjegg og rødt var nok litt i overkant. Rødheten i skjegget hans er ikke henna – så med tanke på at broren har krøller og rødt skjegg, så kunne det kanskje tyde på at sannsynligheten for at jeg kunne ”produsere” de der tvillingdøtrene, kanskje ikke er heelt ikke-eksisterende. Særlig ikke hvis jeg skulle møte den rette mannen …

Anyhow, innlegget skulle ikke handle om ikke-eksisterende menn eller Tina og Eva (for jeg skulle jo til vanlig bare bruke det første fornavnet); det skulle handle om hvor fornøyd jeg er!

Og utover det røde håret, så er det selvfølgelig fordi jeg har fått akkurat den jobben jeg ville ha!

De siste årene har jeg vært så klar på hva jeg vil. Jeg ville bare fortsette med det jeg drev med – grammatikk, språk og særlig ordet slags, bare fortsette å lese bøker, sitte å dra i håret mitt mens jeg ser tankefullt ut i lufta, forsøke å formidle det jeg tenker i velforma og rimelig forståelig tekst, diskutere det jeg tenker på, og det som står i bøkene, og sånt. Nei, for det er jeg absolutt ikke lei av etter seks år med studier, og etter å ha skrevet godt over hundre sider om ordet slags. Det blir faktisk bare mer og mer spennende. Det som tidvis var irriterende gjennom studiene var en litt dum følelse av at  det jeg drev med var meningsløst – at det ikke skulle føre fram til noe, at ingen syntes jeg skulle gjøre det, at folk som var flinkere enn meg heller burde gjøre det, og at jeg ikke skulle få muligheten til å drive mer med det eller at innsatsen ikke på noe vis skulle bære frukter. Sånne tanker kunne ødelegge studietiden iblant – og stresse meg enormt.

Men så gikk det bra til slutt! Eller til slutt og til slutt – detta er nå ikke slutten; la oss heller kalle det starten på et nytt eventyr! Flinke folk syntes det jeg hadde gjort så langt og ønsker å gjøre framover, virker så meningsfullt at jeg får betalt for å fortsette å gjøre det jeg elsker å gjøre!

Jeg får faktisk skikkelig bra betalt. Jeg vet at det der er litt relativt – og jeg tror kanskje enkelte synes jeg er litt for oppglødd over en lønn som strengt tatt er litt under gjennomsnittet for folk med like lang utdannelse som meg. Men altså, når man går fra å være en av de studentene som nesten ikke hadde noe mer å leve på enn lånekassa, til å være en av dem med ordentlig voksenlønn!

SATAN, det er helt vilt! Jeg lå noen husleier i etterskudd da jeg fikk lønn for min første måned – jeg ble litt overraska over å få den forskuddsvis, men det er visst vanlig for voksne. Uansett, med denne lønna betalte jeg tre husleier, og likevel stod jeg igjen med mer penger enn jeg ellers har før husleie og strøm alle andre måneder … Vi snakker 4-5 ganger mer penger etter faste utgifter … Man blir litt sånn: Hææ? Har alle voksne det sånn?

Er det derfor folk pusser opp og bytter ut eiendelene sine så ofte? Eller har månedskort i kollektivtrafikken og går regelmessig til tannlege og frisør og forventer at man har klær så passer til alle slags rare anledninger?

Men lønna er kanskje også fordi voksne er forventa å ha voksent økonomiske ansvar – og det har ikke jeg. Og det er litt fint.

Så jeg har altså blitt rik(-isj), føler at folk har tro på meg og får bruke all tida mi på å gjøre det jeg vil … Jeg blir ofte sittende på kontoret og tenke på hvor heldig jeg er, istedenfor å gjøre det de betaler meg de pengene for – og som jeg er så glad i å gjøre. For jeg sitter på et kontor, ikke alene altså, men jeg sitter på et kontor som har navnet mitt på døra, sammen med navnene på de andre som sitter der. Det er i sjette etasje og jeg har fin utsikt til Holmenkollen – den hoppbakken som jeg til tross for at jeg har bodd 4,5 år i Oslo, aldri har vært fysisk i nærheten av. Det er veldig fint når sola går ned bak hoppbakken.

En voksen kontorselfie:

De som er lederne og veilederne mine vektlegger at man må ta seg fri fra jobb (altså de betalte studiene). Kanskje jeg skal dra og ta hoppbakken i nærmere øyesyn en helg.

Bildet er litt juks, for jeg må egentlig se over arbeidsplassen til Steve for å se Holmenkollen. Det er han som sitter ved vinduet. Han er en doktorgradsstipendiat som heter Pepper til etternavn, og på plassen hans står det en boks Dr.Pepper. Hehe. Det er litt vittig. Han har vært IT-mann det meste av yrkeslivet – han har hatt et langt sånt et, men på sine eldre dager har han blitt lingvist med interesse for sære språk, og han skal skrive avhandling om sammensatte ord i store mengder sære og noen mindre sære språk. Ellers sitter det en litteraturstipendiat på kontoret. Hun skriver egentlig ikke om litteratur, men gjør en multimedial analyse av en ”utsmykkingssak”. Kulturell identitet er et stikkord. Så er det en polsk stipendiat på kontoret. Han ser på BigBrother hver gang jeg går forbi plassen hans. Han studerer norsk og polsk høflighet. Og jeg har antatt at BigBrother utgjør iallfall deler av datamaterialet. Å se BigBrother er en ganske spesiell måte å bruke arbeidsdagene på.

Ph.d.-stipendiat med eget prosjekt er en ganske spesiell stilling. Selv om jeg ikke har holdt på så lenge, så ser jeg at  man kanskje kan komme til å føle seg en anelse alene … Jeg har nok litt høyere toleranse for den følelsen enn folk flest, men det kan nok være en utfordring å være så dypt inne i sitt eget relativt avgrensa prosjekt i tre år uten at noen andre er dypt der inne med en. Man skal styre tida si selv, og det er ikke ofte det er mail i innboksen som faktisk er mynta på en selv. Sånn som den dagen den eneste mailen som var stila til meg, var en oppklaring av at jeg tidligere hadde fått en masseutsendt mail som ikke egentlig skulle være masseutsendt til meg …

Men det er masser av folk rundt meg som virker iallfall høflig interessert i prosjektet mitt, og det er nok få andre steder det er flere som har såpass mange sammenfallende interesser med meg som i det huset jeg jobber nå. Det er kult med så masse språknørder! Og artig å treffe de andre språkstipendiatene!

Og enda en av de flotte tingene med stillinga jeg har fått – for det er faktisk enda flere – er at man får tildelt veiledere. I mitt tilfelle er det to godt voksne, erfarne, kunnskapsrike og ikke minst vanvittig morsomme og hyggelige typer som får betalt for å høre meg mase om prosjektet mitt, være heiagjengen min og forsøke å gi meg hint om hva jeg bør gjøre og ikke gjøre for å ro prosjektet mitt i land på best mulig måte på de tre årene jeg har til rådighet.

For jeg skal altså gjennomføre prosjektet mitt på best mulig måte på tre år – og selv om jeg for tiden er ca. sånn maksimalt lykkelig, så er jeg ikke så dum at jeg tror jeg kommer til å forbli utelukkende ekstatisk de neste årene. Jeg kommer nok snart nok til å tvile på om jeg er god nok for denne stillinga, om jeg gjør de rette tingene, og om jeg gjør dem fort nok, om jeg kan leve opp til forventningene til dem som tror på meg, og ikke minst tenke på hva jeg skal gjøre etterpå … For som veilederen min ganske treffende uttalte i forbifarten: ”for hvis alt skulle gå virkelig på skinner, og du skulle være så heldig å ha fått en fast vitenskapelig stilling ved en høgskole eller noe om 10-15 år …”


Men akkurat nå, akkurat nå er livet akkurat sånn jeg vil det skal være. Jeg får gjøre det jeg vil, og jeg får gjøre det med rødbrunt hår, og jeg akter å nyte det til det fulle så lenge som mulig! (Noen sa en gang at mennesker kun kan være ekstatisk lykkelig i maksimalt tre måneder, det er lykkekapasiteten til hjernene våre …)

søndag, august 23, 2015

Island rundt, 6: Ringen sluttes

-Forrige innlegg-

Vi stod opp, og det var jo litt vemodig å tenke på at det var siste morgenen på Island. Jeg hadde vært der over én måned og … tida går alltid så altfor fort og sånn. Samtidig var nok både jeg og broren min klare på at vi ikke kunne fortsette i samme tempo så mye lenger.

Siden vi hadde utsikt til Skógafoss under frokosten på hotellet, kunne vi ikke motstå fristelsen til å starte dagen med å gå bort dit og ta enda noen bilder:

Bror og Skógafoss
Så kjørte vi av gårde til en annen foss, faktisk. Det overrasket nok de fleste … Grunnen til at vi følte det var meningsfullt også å stoppe ved denne fossen, var at det ikke hadde vært mulig å gå bak noen av de andre fossefallene vi hadde besøkt. Men dette var altså Seljalandsfoss som det går en glatt sti bak. Umåtelig populært blant turister, vi fikk brukt bra med tid på å forsøke å finne et ledig sted vi kunne parkere bilen.













Bra foss. Men den lange stoppen gjorde oss klare over at vi nok ikke kom til å rekke det som skulle bli dagens høydepunkt …

Veien
Tidligere på sommeren ble jeg nemlig gjort oppmerksom på at ved Hveragerði finnes det en naturlig varm elv, som renner gjennom Reykjadalur. Det høres voldsomt flott ut å bade i en elv med naturlig varmt vann. Så det ville jeg klare å få tid til! Det skulle være tre kilometer å gå fra parkeringsplassen – hvor fort kunne jeg og broren min gå 6 kilometer og samtidig rekke et bad? Jeg fulgte stressa med på kartet, og selv om det ganske tidlig var klart at en sånn tur kom til å sette flyturen hjem i fare, så var det ingen av oss som sa det høyt. Så lenge vi ikke sa det, så var det lissom litt mindre sant.

Til tross for hastverket stoppet vi et par steder langs veien. Rasteplassene langs ringveien er veldig turistvennlige. De er alltid plassert ved et fantastisk utsiktspunkt, en søt liten foss eller et eller annet historisk severdig. Siste dagen fant vi en historisk bussholdeplass – som nok så enda mer historisk ut enn den var:
Bussholdeplass
Like etter at vi hadde kjørt forbi Selfoss, og altså nærma oss Hveragerði og Reykjadalur, var vi tilbake på ruta vi hadde tatt første dagen. Ringen var sluttet. Vi hadde kjørt Island rundt! For øvrig var vår skjebne også beseglet; det var utenkelig å løpe seks kilometer og ta et behagelig bad på under 30 minutter. Ja, vi diskuterte hva vi hadde pleid å løpe 3000 meteren på da vi gikk på videregående. Hvis vi løp de siste tre kilometerne like fort som de første, og bada på fem minutter … Vi var fornuftige mennesker og slo det fra oss der vi satt på parkeringsplassen.   

Men området rundt parkeringsplassen var heller ikke så ille, og vi kunne se dampende varme kilder – sånne som var for varme til å bade i – fra bilen. Så vi tusla litt rundt og fotograferte med mobilene våre – det var også fint. Det var noen bekker og elver der også, men de hadde enten for varmt vann til å bade i, eller så var de så kalde at det ikke var spesielt nok.

Broren og veldig varmt vann
Nydelig dal
Været var jo flott – som været alltid er når man skal hjem igjen, og området var absolutt severdig i seg selv. En kan jo bare drømme om hvor flott det ville være å vandre innover i landskapet til den varme elva og bade i det rennende varme vannet! Åhh…! 

En skal jo ha igjen noe å komme tilbake til Island for, også!

Rundturen var jo i og for seg et litt vel tidsoptimistisk prosjekt i utgangspunktet. Det kan sies mye om det, men Island rundt på 6 dager kan ikke beskrives som en avslappende ferietur … Men absolutt innholdsrik og noe vi sent vil glemme!

(Særlig siden jeg nå har skrevet en så forbanna detaljert feriedagbok …)

Vi fikk levert bilen – i motsetning til første gang jeg leverte en leiebil, så var den ikke bulka. Det var en god følelse – takk til sjåføren! På den annen side hadde vi drept et par tusen fluer:


 Så tok vi ikke overraskende fly tilbake, og snipp snapp snute så var den islandsturen ute!


TOTALOPPSUMMERING I FORM AV ORDSKY: